Jeg er i Bolivia og prøver meg for første gang som blogger, i fall noen skulle ha interesse av å følge med på hva som skjer!

fredag 30. oktober 2009

Konspirasjon! (eller: La hoja de coca no es droga)



Forleden dag var jeg og min vertsmor på handletur på et av byens større supermarkeder. De sporadiske ekskursjonene til disse amerikaniserte betongklossene med hvite flisgulv, friskluftsanlegg (et av de bedre nye ordene i det norske språk) og hyllemeter på hyllemeter med mer eller mindre forskjellige varianter av corn flakes, utgjør svært kjærkomne avbrekk fra heten som herjer Santa Cruz om dagen. Gårdagen var uten tvil den varmeste til nå i oppholdet mitt, og selv den herdede lokalbefolkningen klarer ikke helt å late som ingenting. Det gjør ikke saken det grann bedre at bolivianere, akkurat som nordmenn, ikke kan få snakket nok om været. Samtalene er dog hakket mer monotone, da det ikke virker som om temperaturmålere eller værmelding er noe man i særlig grad bryr seg om. Når man i Norge gjerne varierer med innlegg av typen «Det var 23 grader da jeg sto opp i morges» og «Det er visst meldt enda varmere til helgen», tenker bolivianerne at less is more, det enkle er ofte det beste, hvorfor gjøre det vanskelig etc., og sier simpelthen «Qué calor!» (For en varme!). Ja, svarer man da. I dag har det vært veldig varmt.

Fra spøk til alvor. Kjøpesentre er ikke den eneste manifestasjonen av amerikansk innflytelse man ser her i Bolivia, og heller ikke den verste. Stadig press fra De Forente Stater i nord har tradisjonelt sett plassert Bolivia mellom barken og veden i flere sammenhenger. Eksempelvis er Bolivia storprodusent av koka, en plante som i tusenvis av år har blitt ansett som et vidundermiddel som kurerer både hodepine, neseblod, magesår og astma, og har du tenkt deg til La Paz, Potosí eller andre byer i høylandet, kan jeg garantere at koka-te vil bli din beste venn i kampen mot høydesyken. Så hva er problemet? Amerikansk narkotikapolitikk. Fra kokabladene kan man ekstrahere alkaloiden kokain, som, sammen med cirka 14 andre stoffer, etter å ha blitt utsatt for visse kjemiske prosesser, blir til det forbudte stoffet vi kjenner som, du gjettet det; kokain.

Kokainmisbruk er ikke særlig utbredt i verken Bolivia eller Latin-Amerika som sådan. Det er det derimot i USA. Det er hevet over enhver tvil at kokainen framstilles av kokablader fra Bolivia, Peru og Colombia, men det aller meste av sluttproduktet finner på en eller annen måte veien til USA eller Europa, gjerne ved hjelp av litt korttenkte, storbrystede norsk-bolivianske jenter på heisatur. Ifølge USA er løsningen på dette problemet det man kaller coca eradication. Siden 1961 har den amerikanske regjeringen drevet utrydding av kokaplantasjer i den andinske regionen av Sør-Amerika, ved bruk av kjemiske ugressmidler, brenning og kutting, metoder som alle tre har betydelig negativ innvirkning på miljøet. President Evo Morales har ved flere anledninger presisert at «koka er IKKE kokain», og det sies at han ved én anledning tok fram et kokablad foran en FN-forsamling, pekte og sa «Dette er grønt, ikke hvitt». Hardcore. Koka er lovlig i Bolivia og Peru, men ellers forbudt over hele verden. I USA gjør man ett eneste unntak. Stepan Company i New Jersey har lisens til å importere kokablader. Hvorfor? De-kokainisert kokaekstrakt er en av ingrediensene i Coca Cola. Sa noen dobbeltmoral?

USA har gjennom flere tiår over en lav sko lagt seg oppi boliviansk politikk og nærmest diktert endel beslutninger gjennom incentivering, som USAID, trusler, tvang og det man rett og slett vil kalle snikete, ufint, skittent spill. I august 2006, under George W. Bush, ble Philip S. Goldberg utnevnt til ambassadør i Bolivia av det amerikanske senatet. Året etter kom de første anklagene om at den amerikanske ambassaden drev med finansiering av opposisjonen, det vil si høyresiden, i Bolivia. Etter avsløringer om at ambassaden hadde instruert Peace Corps-frivillige til å spionere og samle informasjon om eventuelle cubanere eller venezolanere som måtte befinne seg i Bolivia, og episoder der Goldberg offentlig gjorde narr av Bolivia og Morales-regjeringen, ble Goldberg først nektet adgang til presidentpalasset, og i september 2008, utvist fra Bolivia og erklært persona non grata. Den amerikanske regjeringen benektet alle anklager, og sa at beskyldningene mot Goldberg var grunnløse. Ambassaden drev utelukkende med diplomati.

23. oktober i år, mer eller mindre ett år etter, ble det kjent at Barack Obama kommer til å nominere Goldberg til stillingen Assistant Secretary at the Bureau of Intelligence and Research. Álvaro García Linera, visepresident i Bolivia, hadde dette å si om saken: «Man går ikke fra utenrikstjenesten til å bli etterretningssjef i verdens største supermakt på en-to-tre. Det er ikke som å skifte dress.» Jeg har bare én ting å si til det: Word. 

onsdag 21. oktober 2009

Cochabamba, ALBA og kompulsiv debattering

Det har vært en begivenhetsrik helg i Latin-Amerika. I Cochabamba var det stormøte for medlemslandene i ALBA (Den Boliviarianske Alliansen for Vårt Amerika), som er et alternativ til frihandelsavtalene USA til stadighet prøver å trø nedover hodene på de latin-amerikanske landene. Siden grunnleggelsen i 2004, har antall medlemsland økt fra opprinnelige Cuba og Venezuela, til ni latin-amerikanske og karibiske land, blant dem Bolivia. Tanken er at samarbeidet skal baseres på gjensidig støtte heller enn konkurranse og profitt. Blant temaene som ble diskutert på helgens stormøte, var "el Sucre", den nye virtuelle myntenheten man ønsker å innføre allerede 1. januar 2010, for å erstatte den amerikanske dollaren som per i dag er standard betalingsmiddel i den regionale og internasjonale handelen.Parallelt med toppmøtet arrangerte også de sosiale bevegelsene sitt eget møte, der de diskuterte mange av de samme sakene, og i motsetning til mange steder i verden der grasrota oftest ønsker å forstyrre eller helst forhindre internasjonale toppmøter fra å gå av stabelen, har de venstrevridde regjeringene her i Latin-Amerika forholdsvis stor støtte og tillit fra mange sosiale organisasjoner, og er dessuten kjent for å lytte til folkets forslag.                                     

Det obligatoriske turistbildet: 
Kristian, Hanna og Håvard i Cochabamba.

Jeg kom til byen først etter at møtene var over, for å delta på et seminar arrangert av norske SAIH, om kvinner, og da spesielt urfolkskvinner, i høyere utdanning. Tidvis langdrygt, men også ganske interessant. Det var spennende å se hvordan programmet var lagt opp etter norsk standard, med bolker på 15 og 20 minutter, og pauser på usle 30. Jeg skjønte øyeblikkelig at det kom til å skli kraftig ut. Og det gjorde det selvfølgelig. Første dag skulle vi begynne ni, og ingenting skjedde før halv elleve. De tre innlederne som hver hadde 20 minutter å snakke på, brukte gjennomsnittlig over 40, og så videre, og så videre.


Min vertsmor Ana Rubena og en fin "cholita" 
var ordstyrere på dag to.

 Cochabamba er uansett en helt fantastisk by, og etter knappe tre dager hadde jeg ikke noe lyst å reise tilbake til varme, skitne og masete Santa Cruz. Klimaet er perfekt, byen er full av koselige små kafeer og butikker, det er lite trafikk og man slipper å tygge sand hele tiden. Også er det fjell. Santa Cruz er flat som en padde, og hvor enn man er ser man ikke lenger enn til neste gatehjørne. For meg, som har retningssans som en stiftemaskin, er jeg nødt til å ha fjell eller fjord å orientere meg etter, og vandrer dermed rundt som et spørsmålstegn av en gringa mesteparten av tiden her i byen.

Et annet viktig tema for ALBA-samarbeidet, er ønsket om å opprette en internasjonal klimadomstol, for å kunne dømme og sanksjonere selskaper eller stater som forbryter seg mot det vår kjære Evo liker å kalle Moder Jords rettigheter. Da jeg og noen av mine medbrigadister satt på gresk restaurant forleden kveld, dreide samtalen seg nettopp om dette, og jeg innså plutselig at vi kanskje har blitt for ivrige når det gjelder diskusjoner og debatter, da vi plutselig spontant begynte å be om innlegg eller kommentarer ved bruk av håndtegn...

Koordinator Reidun sammen med Kaja, Ingjerd
og Håvard "Liker ikke menneskerettigheter" Grastveit.

onsdag 14. oktober 2009

Tilbake i byen

"Lenge siden du har blogget, ser jeg", sa min gode venn Marius til meg i dag. Og det er det.

Onsdag for to uker siden begynte brigadistene sakte men sikkert å lekke innover mot Santa Cruz for politisk program nummer to. Torsdags kveld var vi bestemte på å gå ut og ha det gøy, og etter mat og noen margaritas på den mexicanske restauranten noen av oss (Erika Paola) allerede har besøkt fem ellers seks ganger, fant vi til slutt veien til en karaokebar. Yes sir. Vi fant ganske fort ut at vi ikke hadde så veldig mye peiling på Populærmusikk fra Latin-Amerika (hvem tar referansen?), men heldigvis fant vi en og annen engelskspråklig hit vi så monn i. Michael Jacksons "Thriller" har tydeligvis deler vi ikke har hørt så nøye på før, men det gjorde ingenting. Senere bestemte Eilif og jeg (unnskyld hvis det var en tredje person der som jeg ikke husker akkurat nå) oss for å sette alle kluter til, Broadway style, og synge Frank Sinatras "New York, New York". Godt valg. Jubelen ville ingen ende ta, og ikke ett sete var tørt. Vel, jeg overdriver litt, men Kaja sa det var fantastisk.

Fredag skulle brigaden reise til Vallegrande for å delta på Encuentro Social Alternativo (ESA). Jeg våknet om morgenen og skjønte umiddelbart at seks timer med hold deg i stolkarmen, lek du er med, og dermed så humper vi opp og ned, kom til å bli heller ubehagelig. Jeg krøket meg opp av senga, og satte i gang den smertefulle prosessen det var å stå oppreist. Til alle som eventuelt lurte, kan jeg fortelle at dagen derpå er MYE verre når temperaturen nærmer seg 40 grader, og det lille huset man bor i har blikktak og fungerer som en ovn. Jeg greide imidlertid sakte men sikkert å få pakket sekken og kommet meg bort til Josés hus, der de andre var. Heldigvis viste det seg at avreise ikke var klokken ett, men halv fire (overraskelse...), så vi bestemte oss for at optimal utnyttelse av tiden ville være å dra til byen og fortære en egg- og baconbasert frokost. Ikke noe bacon på meg, men egg-, brus- og iskaffebasert frokost fungerte også utmerket.

I Vallegrande bodde vi 15 stykker i et hus med tre soverom. Intimt. Jeg delte seng med Hanna og Håvard, og skjønte lite den nest siste natta da jeg våknet av at Hanna, som lå i midten, smøyg seg nedover, under dyna, og ut av senga i fotenden. Der ble hun stående i noen øyeblikk, før hun smøyg seg samme veien tilbake. Da jeg konfronterte henne med den noe besynderlige oppførselen dagen etter, sa hun at hun var nødt til å gjøre det for å få puste. Åh, sa jeg, jeg trodde liksom det var meningen at jeg skulle legge meg inntil deg når du la armen rundt meg. Jo, sa hun, men grunnen til at jeg gjorde dét, var jo mest at det ikke var plass til den noe annet sted. Brigade love.    
                                                                        

Åsta drikker chicha (gjæret maisbrygg) 
på seremonielt vis under åpningen av ESA.

ESA ble ikke like spennende som vi kanskje hadde sett for oss, og jeg greide å pådra meg en skikkelig kjip forkjølelse. Det begynner å bli smertefullt åpenbart at disse latinamerikaneren er veldig glad i store ord, formalitet, heder og ære, hilsninger velkomstønskinger og alt det der, og det var ikke alltid like greit å grave fram nok tålmodighet. Det hele ble likevel mer enn verdt det da hele kalaset ble avsluttet med besøk av selveste Evo, fløyet inn med helikopter, akkurat som liket til Che Guevara, da han ble drept i La Higuera, en liten landsby like i nærheten, 8. oktober for 42 år siden. Og da ble det jammen fortgang i sakene! Når presidenten har det travelt, greier folk å begrense seg til å snakke kun 60% svada, og det i et durabelig tempo. Evo ga en forholdsvis inspirert tale på 15 minutter, og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

Nå er jeg tilbake i Santa Cruz, andre arbeidsperiode har begynt, og brigaden skal ikke samles igjen før i desember. Andre reisebrev er lagd, og burde være i posten om ikke så veldig lenge. For de som ikke aner
 hva jeg snakker om, skriver brigaden tre reisebrev i løpet av oppholdet, og for ringe 200 kroner kan DU få alle utgavene i postkassen. Reisebrevet inneholder fine tekster og bilder, og er vel verdt å lese. Interessert? Gi meg et pip.


Also, det vokser mango og avocado på trærne i hagen min, og jeg gleder meg så vanvittig mye til de blir modne. Det blir best i hele verden. Avocadoen er fremdeles bitteliten. Foten er med for å illustrere dette. Og for å vise hvor pene tånegler jeg har. Jeg er nemlig ikke her bare for å brigadere, men også for å investere i og stimulere skakkjørte ulandsøkonomier gjennom kjøp av tjenester som pedikyr og bikinivoksing, og produkter som små øredobber formet som hatter. Forøvrig sies det at handelsbalansen til Bolivia i år er på rettsiden av streken. Hurra for nasjonalisering av petroleumsindustrien! Viva Evo!