Brigade - en øvelse i selvbeherskelse

Noen ganger merker jeg at jeg bokstavelig talt bare vil rive meg i håret av frustrasjon når jeg hører eller opplever enkelte ting her nede. Her om dagen fortalte min vertsmor meg om den lange, og stadig ikke avsluttede, prosessen hun går gjennom for å få godkjent utdanningen sin og tatt den avsluttende eksamen. Det tok en god halvtime å fortelle hele historien med alle trinnene, og jeg merket at jeg nesten ble litt svett der jeg satt, og jeg tror egentlig ikke at jeg noensinne faktisk har måpt skikkelig før, men det gjorde jeg denne dagen. For en nordkvinne som er vant til å søke på høyere utdanning med noen få klikk på internett, og som automatisk kommer til å få vitnemålet sitt i posten, ble det litt mye. Det neste avsnittet er litt langt, og hvis du ikke har lyst å lese mye, eller ikke har god tid, anbefaler jeg at du hopper over det, og leser de to siste i stedet.

Ana Rubena begynte å studere på et privat institutt, fordi de lovte henne at etter tre år ville hun kunne bygge på med to år på universitetet, og slik få sin licenciatura. De lovte henne også at dersom hun flyttet fra La Paz, der hun bodde, til Santa Cruz, ville hun kunne avslutte de tre årene der. Midtveis i utdannelsen flyttet hun til Santa Cruz, der det viste seg at de slett ikke hadde de samme kursene. Men de skulle starte neste semester! Eller ikke. Nærmere tre år gikk det før hun fikk gjort seg ferdig. Neste trinn, inn på universitetet. Første problem: i La Paz ville de ikke godkjenne utdannelsen fra Santa Cruz. Ordne dette. Neste problem: Instituttet hadde brukt en eksamensform som man for fem år siden sluttet å bruke. Ordne dette. Neste problem: Instituttet hadde aldri hatt tillatelse til å undervise det de underviste i. Til slutt ble ting ordnet, og hun fullførte de to siste årene på universitetet. Og for hver gang noe skar seg, var det å fysisk reise til La Paz for å levere inn de nye papirene. Ikke sende i post, ikke ringe, ingen elektroniske skjemaer. Ta med papirer, reise 18 timer med buss, gå inn på kontoret, levere fra seg papirer. Når man til slutt skulle tro at alt var i orden, og alt skulle godkjennes for å ta den siste, avsluttende eksamen, var problemet plutselig at hun ikke hadde rett type fødselsattest. De har nemlig nye nå. Og kan man bestille det på nett? Nei. Man må reise dit man er fra, og personlig hente den. Ny busstur, denne gang til Oruro. Alt i orden? Nei. Kopiene dine er for gamle, vi kan ikke godta kopier som er mer enn ett år gamle. Dette er bare et lite utvalg av hele historien, og for å være helt ærlig har jeg ikke sjanse til å huske alt i sin helhet, jeg husker bare at det var mye. Veldig mye.

Det som imidlertid frustrerer meg nå om dagen, og som gjør at jeg kontinuerlig går og mentalt rister på hodet og himler med øynene, er nyheten om at presidentkandidat Manfred Reyes Villa, har utpekt Leopoldo Fernández til sin partner og potensielle visepresident. I utgangspunktet en fin kombinasjon, begge er maktgale høyrefolk med brokete fortid, haken er bare at Fernández sitter i fengsel. Han har tilbrakt det siste året i San Pedro-fengselet i La Paz, mistenkt for å være hjernen bak massakren på 15 bønder i El Porvenir, Pando, i september i fjor. Her om dagen annonserte Reyes Villa at radarparet kommer til å kjøre valgkampanje fra fengselsporten, og at nåværende president Evo Morales' uttalelser om at han ikke synes noe om at fengslet blir brukt som kampanjehus, kun viser at han er autoritær og prøver å begrense friheten til sine politiske motstandere.

I første omgang er det vanvittig at en person mistenkt for drap, stiller til valg. Enda verre er det at en annen person, i dette tilfellet Reyes Villa, velger å sette sin fulle og hele tillit til denne personen. Verst er det at disse to faktisk anser det for å være forsøket verdt å stille til valg. Det sier ganske mye om det bolivianske samfunnet og hva man gjennom de siste 30 årene har blitt vant til, og det er ikke særlig pent.

Jeg trekker pusten, teller til ti, skjærer tenner, teller til ti på et annet språk og ender likevel opp med store hårtuster mellom fingrene.

Bønder på bytur

Uke 39 har uten tvil vært en av de hyggeligste siden brigaden begynte. Forrige uke ble som nevnt avsluttet med beskjeden om at radio-Eduardo hadde reist til Brazil, så alt lå til rette for uregelmessigheter og gledelige overraskelser på løpende bånd.

På mandag kom medbrigadister Åsta og Eilif inn til byen fra sine hjem to landsbyer i Chiquitania, eller huttaheita, om du vil, og vi fikk høre historier om innendørshøner, menonitter, varme kilder, ekte storfamilier og verdens største hodelus. Et par dager senere kom de tilbake igjen,
etter å ha vært på tur med Colectivo Rebeldía,
feministorganisasjoen de jobber i, som driver mye
opplysningsarbeid på landsbygda, spesielt i forhold til HIV/AIDS-problematikk.

Åsta og meg, mette og fornøyde.

Torsdag kveld var vi bestemt på å oppfylle Eilifs ønske om sushi, og med adressene til fire forskjellige japanske restauranter i lomma var vi klare for ekspedisjon. Taxisjåføren virket en smule oppgitt over at vi ikke kunne vise veien bedre, men vi fant til slutt fram til den første restauranten. Stengt. Auda.
Vi lot oss imidlertid ikke stoppe, og satte kursen for andrevalget. Det vi ikke hadde tatt med i beregningen var at torsdag var såkalt "feriado", eller høytidsdag, på grunn av årsdagen til Santa Cruz fylke, og japanerne er tydeligvis nøye på fridagene. Etter å ha kjørt runden rundt hele byen viste det seg at alle gode ER tre, og vi satte oss forholdsvis fornøyde ned på restauranten med det
umiskjennelig japanske navnet "Ken". Maten gikk kanskje ikke inn i historien som en stor kulinarisk opplevelse, men saken var varm, og stemningen var på topp

Noe bolivianerne har skjønt, er at det ikke er noen vits i å ha fri på torsdag, for så å gå på jobb på fredag. Dagen etter var dermed også fri, og vi benyttet sjansen til å tusle rundt i byen, og da vi kom tilbake til huset til José, vår fantastiske koordinator, hadde jaggu Håvard og Hanna tatt turen ned fra Vallegrande for å få en helg med byliv og kos. På én eneste lørdag greide vi å presse inn blant annet tre frisørtimer, ett kinobesøk, utallige taxiturer, to besøk på skjønnhetssalong (der Håvard fikk 10 poeng for "openmindedness"og guts til å prøve de rareste ting), og, etter mye om og men, én mexicansk restaurant.

Erika Paola og Eilif. Skeptiske.

Det kan av og til være en utfordring å gå ut for å spise, og jeg tror kanskje at jeg aldri kommer til å skjønne dette med åpningstidene. Konseptet er "almuerzo", et slags middagsmåltid midt på dagen, da alle har to eller tre timer pause for å dra hjem eller ut og spise. Så, hvis alle skal ha pause, hva skjer da med restaurantene? Svaret er at det ikke finnes noe godt svar. Kommer vi i almuerzoen, er det stengt på grunn av almuerzo. Kommer vi etter almuerzoen, er det stengt fordi det ikke er almuerzo lenger. Forstå det den som kan. Men, bak skyene er det alltid en blå taco, og maten var faktisk veldig god.


Ukens filmanbefaling er forøvrig Pixars "Up". Nydelig.
Åsta er ikke helt sikker på om hun har
så lyst å forlate bylivets komfort, og
søker trøst i Hannas fang.

10 ting du ikke visste om kosthold

Ernæring. Et skikkelig hot buzzword i dagens Norge. Selv om kostholdet vårt i større og større grad baserer seg på halvfabrikata og ferdigmat, finnes også det en utvikling i retning av økt bevissthet når det gjelder kosthold. Matintoleranse, økologiske tomater, vegetarianisme og lavkarbo er konsepter de fleste er kjent med. Jovisst drikkes det mye brus, og kanskje er vi ikke like flinke til håndheve lørdagsgodt-policyen. Kanskje er Grandiosa den norske nasjonalretten, men rett skal være rett; etter en måned i Bolivia innser jeg mer og mer hvor mye vi faktisk har å gå på hvis vi kjører en sammenligning mellom de to landene. Her er det for eksempel helt utenkelig å drikke kaffe eller te uten sukker. Og vi snakker sukker. I mengder. Fire skjeer minimum. Så, for å gi et lite inntrykk av hva slags tanker man har rundt kosthold her til lands, har jeg lagd en liten liste over ting bolivianerne har lært meg siden jeg kom.

1. Du legger ikke på deg av sukker.
Dette ble jeg fortalt da jeg under en dugnad tok meg en kopp kaffe, og skvatt litt til over hvor søt den var, og bemerket det.
2. Kneip = grovbrød.
Det spises ikke mye brød som ikke er loff eller fine rundstykker, og det "grove" som er å få kjøpt, er jaggu ikke noe å skrive hjem om.
3. Ris er en grønnsak.
Jepp, true story.
4. Sukker er bra for hjernen.
Viktig kunnskap som ble videreformidlet til meg av medbrigadist Hanna.
5. Hvis man har høyt kolesterol, er det viktig å begynne på en diett bestående av mye frukt og grønnsaker. Men man kan jo såklart ikke leve sånn resten av livet.
I radioen der jeg jobber, kommer det hver torsdag leger innom for å gi tips til lytterne. Dette var ett av dem.
6. Man kan godt holde et 10 minutters foredrag om do's and dont's i forhold til diabetes, uten å noen gang bruke ordet "sukker".
Jeg, derimot, bruker det over en lav sko. Dere har kanskje merket det.
7. Det er uproblematisk å gi barn cola på tåteflaske.
Jeg tror bolivianske tannleger har det ganske travelt.
8. Hvis det ikke kan frityrstekes, er det ikke mat.
Løkringer er én ting, men å behandle brokkoli på samme måte, er å dra det litt langt, spør du meg.
9. Det beste botemiddelet for dårlig mage, er hvit mat.
Ja, selvfølgelig er det fargen på maten som bestemmer hvilke egenskaper den har og hva den duger til.
10. To typer kjøtt er bedre enn bare én type kjøtt.
Kylling og svin passer godt sammen, og skinkebiter i risen må man ha.

Vin selges. Alle smaker.

Ellers er det i dag nøyaktig én måned siden jeg kom til Santa Cruz, og det er litt sprøtt. Noen dager er går tiden veldig fort, og andre dager er jeg sikker på at jeg må ha vært her mye lengre enn jeg faktisk har. Sist fredag tok jeg turen til Vallegrande, der Hanna og Håvard, to av mine medbrigadister bor og jobber. Det var en seks timer lang kjøretur langs noe som ikke alltid uten forbehold kunne kalles en vei, og etter bare én punktering kom vi fram. Jeg reiste med Consuelo, Isabel og Maria, tre damer fra en feministorganisasjon her i Santa Cruz, som skulle opp for å organisere i forhold til Encuentro Social Alternativo, et stort sosialt forum som brigaden skal delta på i begynnelsen av oktober. Det viste seg ganske fort at de tingene de reiste opp for å gjøre, var ting folkene på rådhuset i Vallegrande allerede hadde planer om å ordne, og Hanna ble forholdsvis oppgitt da hun spurte damene om de hadde koordinert med den og den personen på det og det kontoret, og de ikke engang visste hvem det var.



Det beste som skjedde på hele turen, var nok at Maria, på bussterminalen i Santa Cruz, så noen papegøyeunger til salgs, og konkluderte med at de levde under så dårlige forhold at hun ikke hadde noe annet valg enn å kjøpe en, putte den i en termosveske for suppekopper, ta den med i bilen og med jevne mellomrom mate den med banan fra sin egen munn. Ellers var besøket preget av dobbeltarbeid, forsentkomminger, utsatte møter og mangel på kommunikasjon og planlegging, men folk ser ut til å ha klokketro på at arrangementet kommer til å bli en suksess uansett, så da får vi vel bare tro på dem. At man venter 3000 besøkende til en liten by med 17000 innbyggere og 12 kafeer, er ikke noe å ta på vei for. At det bare finnes 400 ledige senger, og hele to offentlige toaletter, legger heller ingen demper på entusiasmen. Vi hadde forøvrig hørt rykter om at kommunen var i besittelse av én flyttbar do, og da vi kikket inn i bakgården til rådhuset fikk vi det jaggu bekreftet.

Min sjef i radioen har forøvrig dratt til Brazil. Jeg aner ikke når han kommer tilbake. Alt er med andre ord helt som det pleier å være.

Hanna og meg i Vallegrande.

Det vanskelige andre innlegget

Det er varmt. Igjen. Kroppen min er misfornøyd, og sier at jeg må flytte til et sted der kvikksølvet er mer bedagelig anlagt og ikke spretter opp og ned på graderstokken etter det som virker å være dets eget forgodtbefinnende.

Det fine med varmen er dette. Bolivia har ikke hav, men lagune duger også.

I forrige uke hadde vi tre-fire dager med kulde. Den første dagen var fantastisk. Jeg tok på meg strømpebukser og ordentlige sko, slapp å dusje midt på dagen og sparket ikke av meg lakenet om natta. Dag nummer to var det på med superundertøyet, og det begynte å ane meg at dette gikk litt for fort gale veien. Temperaturen var sannsynligvis aldri under 10 grader, men det er noe med denne kulden man aldri kan unnslippe, som er utrolig slitsomt. Isolasjon, oppvarming og skikkelig dyne (sukk) er ikke noe man opererer med her til lands, med det til følge at er det kaldt ute, så er det kaldt inne også. Andre natta våknet jeg av at jeg frøs, og måtte kle på meg dobbelt sett ullundertøy, og prøvde desperat å supplere med en sarong over det tynne lakenet jeg hadde blitt tildelt. Det fungerte heller dårlig. Dagen etter fikk jeg heldigvis hentet meg et par tepper, og de siste to nettene med kulde var ikke fullt så uutholdelige.

Det lille huset med de tynne veggene.


Det aller kjipeste med kulden er dog at man ikke orker å dusje. Ekkelt, men sant. Man sover med ullstrømpebuksa på, for å slippe å gå gjennom de lange, pinefulle minuttene det tar å få av seg pysjen og på seg klærne om morgenen, og det er ikke snakk om å traske de 30 metrene til dusjen i bare håndkle, for deretter å bale med rim på leggene, istapper i håret og det som verre er. Fredag begynte heldigvis varmen så smått å komme tilbake, og i går våknet jeg med tett nese og sår hals, og skjønte umiddelbart at temperaturen igjen hadde tatt et stort hopp, denne gangen oppover. Så, jeg snufser og snufser, og håper det går over før været skifter neste gang.

Det blå ullteppet som kanskje reddet livet mitt.

Til høyre, Daniels seng.

Ellers går livet sin uvante gang. I dag dro jeg og båndopptakeren min på tur inn til sentrum for å lage Fem på gata-reportasje til Ny Tid. Det er tidvis utfordrende å få folk til å snakke. Mange er skeptiske og vil ikke si noe før man forteller dem at man representerer utenlandske og ikke lokale media, og Ny Tids preferanse om flertall av kvinner er sørgelig vanskelig å oppfylle. De fleste jeg spurte tok på seg en litt fnisete mine og sa at nei, det hadde de ingen peiling på eller mening om. Og det er synd, for dette landet er fullt av sterke damer som tradisjonelt sett sjeldent har sluppet til i politikken, og ofte blir nedprioritert når det gjelder utdanning og opplysning.


Plaza 24 de Septiembre i downtown Santa Cruz.
Ganske fint.

Til slutt, hurra for gjenvalgt rødgrønn regjering!

En bloggjomfrus debut

Så. Etter mye om og men setter jeg meg ned for å skrive det aller første innlegget i min aller første blogg. Jeg har en mistanke om at jeg ikke egentlig er en blogger, men om det finnes et passende tidspunkt for å teste det ut, så er det vel strengt tatt nå.

Jeg er i Bolivia. Nærmere bestemt Santa Cruz. Jeg er på solidaritetsbrigade sammen med ni andre nydelige mennesker, og jeg skal iløpet av de neste fire-fem månedene prøve å lære noe jeg ikke kunne fra før. Det er altså mye å ta av. I utgangspunktet skal jeg jobbe i Radio Integración, en bitteliten radiostasjon i slumstrøket Plan 3000 her i Santa Cruz. Media her til lands er stortsett privateid, og dermed høyrevridd så det suser etter, og det er ikke lett å finne alternative nyhetskilder, eller bli hørt dersom man befinner seg på venstresiden i politikken.

I Radio Integración er det alltid "open mic", og med endel politisk kritikk, en slump folkeopplysning og en masse oppvigleri, kan det bli rett så interessant. Da jeg fikk vite at jeg skulle jobbe i radio tenkte jeg at jeg i hvert fall skulle være i et miljø der folk måtte komme i tide og følge tidsplaner. Dengang ei. At programmet begynner klokken ti, betyr på ingen måte at man ikke kan spille musikk fram til halv elleve, når programlederen kommer slentrende, og atpåtil må ordne noen ting og snakke med noen folk før han endelig kan gå på lufta. At programlederen reiser avgårde til La Paz og blir borte en hel uke uten at noen helt vet hvor han er eller når han har tenkt å komme tilbake, er også fullstendig uproblematisk.

Jeg bor i en vertsfamilie i en litt shady del av byen. Hvis jeg kommer hjem sent om kvelden, skjer det rett som det er at taxisjåføren krever å se på at jeg låser meg inn, fordi "acá asaltan". Her blir du ranet. Høye murer med glasskår og piggtråd, store porter og hengelås er standarden i hele byen. Familien min består av Ana Rubena og Gerardo, hvis soverom også fungerer som TV-stue, og kjøkken når det er dårlig vær. Innenfor deres rom er soverommet til barna Belén og Manuel, på 7 og 3 år, adskilt med en murvegg som ikke egentlig har noen dør, bare en åpenbar mangel på murstein i form av et rektangel på høykant. Utenfor er det et lite baderom med elektrisk dusj, og under tak er "vaskeriet", to store vasker med kaldt vann, der man vasker opp, vasker hendene og vasker klær. Gasskomfyren står rett ved siden av, og vi spiser stortsett ute. Ved porten står det et lite hus med panelvegger og blikktak. Det var tidligere et kontor, men fungerer nå som soverom for meg og min nye spanske storebror Daniel.

Den enkle standarden var det egentlig overraskende lett å venne seg til. Det verste er å ikke ha internett hjemme. Det er når jeg ikke har anledning til å kommunisere med hvem det skal være til enhver tid at jeg merker hvor avhengig jeg er av nettopp det, og hvor isolert jeg kan føle meg, spesielt de dagene som er litt kjipe. Og de har det med å være litt flere enn vanlig sånn i begynnelsen av noe helt nytt. Heldigvis er huset til koordinator José bare en 10 minutters busstur unna. Der finnes det trådløst internett, og døra er alltid åpen. Det vil si, døra er selvfølgelig alltid låst og det er umulig å klatre over muren uten å ta massiv skade av det, men det går alltid an å ringe på.

Sånn er dét.