Brigade - en øvelse i selvbeherskelse

Noen ganger merker jeg at jeg bokstavelig talt bare vil rive meg i håret av frustrasjon når jeg hører eller opplever enkelte ting her nede. Her om dagen fortalte min vertsmor meg om den lange, og stadig ikke avsluttede, prosessen hun går gjennom for å få godkjent utdanningen sin og tatt den avsluttende eksamen. Det tok en god halvtime å fortelle hele historien med alle trinnene, og jeg merket at jeg nesten ble litt svett der jeg satt, og jeg tror egentlig ikke at jeg noensinne faktisk har måpt skikkelig før, men det gjorde jeg denne dagen. For en nordkvinne som er vant til å søke på høyere utdanning med noen få klikk på internett, og som automatisk kommer til å få vitnemålet sitt i posten, ble det litt mye. Det neste avsnittet er litt langt, og hvis du ikke har lyst å lese mye, eller ikke har god tid, anbefaler jeg at du hopper over det, og leser de to siste i stedet.

Ana Rubena begynte å studere på et privat institutt, fordi de lovte henne at etter tre år ville hun kunne bygge på med to år på universitetet, og slik få sin licenciatura. De lovte henne også at dersom hun flyttet fra La Paz, der hun bodde, til Santa Cruz, ville hun kunne avslutte de tre årene der. Midtveis i utdannelsen flyttet hun til Santa Cruz, der det viste seg at de slett ikke hadde de samme kursene. Men de skulle starte neste semester! Eller ikke. Nærmere tre år gikk det før hun fikk gjort seg ferdig. Neste trinn, inn på universitetet. Første problem: i La Paz ville de ikke godkjenne utdannelsen fra Santa Cruz. Ordne dette. Neste problem: Instituttet hadde brukt en eksamensform som man for fem år siden sluttet å bruke. Ordne dette. Neste problem: Instituttet hadde aldri hatt tillatelse til å undervise det de underviste i. Til slutt ble ting ordnet, og hun fullførte de to siste årene på universitetet. Og for hver gang noe skar seg, var det å fysisk reise til La Paz for å levere inn de nye papirene. Ikke sende i post, ikke ringe, ingen elektroniske skjemaer. Ta med papirer, reise 18 timer med buss, gå inn på kontoret, levere fra seg papirer. Når man til slutt skulle tro at alt var i orden, og alt skulle godkjennes for å ta den siste, avsluttende eksamen, var problemet plutselig at hun ikke hadde rett type fødselsattest. De har nemlig nye nå. Og kan man bestille det på nett? Nei. Man må reise dit man er fra, og personlig hente den. Ny busstur, denne gang til Oruro. Alt i orden? Nei. Kopiene dine er for gamle, vi kan ikke godta kopier som er mer enn ett år gamle. Dette er bare et lite utvalg av hele historien, og for å være helt ærlig har jeg ikke sjanse til å huske alt i sin helhet, jeg husker bare at det var mye. Veldig mye.

Det som imidlertid frustrerer meg nå om dagen, og som gjør at jeg kontinuerlig går og mentalt rister på hodet og himler med øynene, er nyheten om at presidentkandidat Manfred Reyes Villa, har utpekt Leopoldo Fernández til sin partner og potensielle visepresident. I utgangspunktet en fin kombinasjon, begge er maktgale høyrefolk med brokete fortid, haken er bare at Fernández sitter i fengsel. Han har tilbrakt det siste året i San Pedro-fengselet i La Paz, mistenkt for å være hjernen bak massakren på 15 bønder i El Porvenir, Pando, i september i fjor. Her om dagen annonserte Reyes Villa at radarparet kommer til å kjøre valgkampanje fra fengselsporten, og at nåværende president Evo Morales' uttalelser om at han ikke synes noe om at fengslet blir brukt som kampanjehus, kun viser at han er autoritær og prøver å begrense friheten til sine politiske motstandere.

I første omgang er det vanvittig at en person mistenkt for drap, stiller til valg. Enda verre er det at en annen person, i dette tilfellet Reyes Villa, velger å sette sin fulle og hele tillit til denne personen. Verst er det at disse to faktisk anser det for å være forsøket verdt å stille til valg. Det sier ganske mye om det bolivianske samfunnet og hva man gjennom de siste 30 årene har blitt vant til, og det er ikke særlig pent.

Jeg trekker pusten, teller til ti, skjærer tenner, teller til ti på et annet språk og ender likevel opp med store hårtuster mellom fingrene.