Det vanskelige andre innlegget

Det er varmt. Igjen. Kroppen min er misfornøyd, og sier at jeg må flytte til et sted der kvikksølvet er mer bedagelig anlagt og ikke spretter opp og ned på graderstokken etter det som virker å være dets eget forgodtbefinnende.

Det fine med varmen er dette. Bolivia har ikke hav, men lagune duger også.

I forrige uke hadde vi tre-fire dager med kulde. Den første dagen var fantastisk. Jeg tok på meg strømpebukser og ordentlige sko, slapp å dusje midt på dagen og sparket ikke av meg lakenet om natta. Dag nummer to var det på med superundertøyet, og det begynte å ane meg at dette gikk litt for fort gale veien. Temperaturen var sannsynligvis aldri under 10 grader, men det er noe med denne kulden man aldri kan unnslippe, som er utrolig slitsomt. Isolasjon, oppvarming og skikkelig dyne (sukk) er ikke noe man opererer med her til lands, med det til følge at er det kaldt ute, så er det kaldt inne også. Andre natta våknet jeg av at jeg frøs, og måtte kle på meg dobbelt sett ullundertøy, og prøvde desperat å supplere med en sarong over det tynne lakenet jeg hadde blitt tildelt. Det fungerte heller dårlig. Dagen etter fikk jeg heldigvis hentet meg et par tepper, og de siste to nettene med kulde var ikke fullt så uutholdelige.

Det lille huset med de tynne veggene.


Det aller kjipeste med kulden er dog at man ikke orker å dusje. Ekkelt, men sant. Man sover med ullstrømpebuksa på, for å slippe å gå gjennom de lange, pinefulle minuttene det tar å få av seg pysjen og på seg klærne om morgenen, og det er ikke snakk om å traske de 30 metrene til dusjen i bare håndkle, for deretter å bale med rim på leggene, istapper i håret og det som verre er. Fredag begynte heldigvis varmen så smått å komme tilbake, og i går våknet jeg med tett nese og sår hals, og skjønte umiddelbart at temperaturen igjen hadde tatt et stort hopp, denne gangen oppover. Så, jeg snufser og snufser, og håper det går over før været skifter neste gang.

Det blå ullteppet som kanskje reddet livet mitt.

Til høyre, Daniels seng.

Ellers går livet sin uvante gang. I dag dro jeg og båndopptakeren min på tur inn til sentrum for å lage Fem på gata-reportasje til Ny Tid. Det er tidvis utfordrende å få folk til å snakke. Mange er skeptiske og vil ikke si noe før man forteller dem at man representerer utenlandske og ikke lokale media, og Ny Tids preferanse om flertall av kvinner er sørgelig vanskelig å oppfylle. De fleste jeg spurte tok på seg en litt fnisete mine og sa at nei, det hadde de ingen peiling på eller mening om. Og det er synd, for dette landet er fullt av sterke damer som tradisjonelt sett sjeldent har sluppet til i politikken, og ofte blir nedprioritert når det gjelder utdanning og opplysning.


Plaza 24 de Septiembre i downtown Santa Cruz.
Ganske fint.

Til slutt, hurra for gjenvalgt rødgrønn regjering!