Cochabamba, ALBA og kompulsiv debattering

Det har vært en begivenhetsrik helg i Latin-Amerika. I Cochabamba var det stormøte for medlemslandene i ALBA (Den Boliviarianske Alliansen for Vårt Amerika), som er et alternativ til frihandelsavtalene USA til stadighet prøver å trø nedover hodene på de latin-amerikanske landene. Siden grunnleggelsen i 2004, har antall medlemsland økt fra opprinnelige Cuba og Venezuela, til ni latin-amerikanske og karibiske land, blant dem Bolivia. Tanken er at samarbeidet skal baseres på gjensidig støtte heller enn konkurranse og profitt. Blant temaene som ble diskutert på helgens stormøte, var "el Sucre", den nye virtuelle myntenheten man ønsker å innføre allerede 1. januar 2010, for å erstatte den amerikanske dollaren som per i dag er standard betalingsmiddel i den regionale og internasjonale handelen.Parallelt med toppmøtet arrangerte også de sosiale bevegelsene sitt eget møte, der de diskuterte mange av de samme sakene, og i motsetning til mange steder i verden der grasrota oftest ønsker å forstyrre eller helst forhindre internasjonale toppmøter fra å gå av stabelen, har de venstrevridde regjeringene her i Latin-Amerika forholdsvis stor støtte og tillit fra mange sosiale organisasjoner, og er dessuten kjent for å lytte til folkets forslag.                                     

Det obligatoriske turistbildet: 

Kristian, Hanna og Håvard i Cochabamba.

Jeg kom til byen først etter at møtene var over, for å delta på et seminar arrangert av norske SAIH, om kvinner, og da spesielt urfolkskvinner, i høyere utdanning. Tidvis langdrygt, men også ganske interessant. Det var spennende å se hvordan programmet var lagt opp etter norsk standard, med bolker på 15 og 20 minutter, og pauser på usle 30. Jeg skjønte øyeblikkelig at det kom til å skli kraftig ut. Og det gjorde det selvfølgelig. Første dag skulle vi begynne ni, og ingenting skjedde før halv elleve. De tre innlederne som hver hadde 20 minutter å snakke på, brukte gjennomsnittlig over 40, og så videre, og så videre.

Min vertsmor Ana Rubena og en fin "cholita" 

var ordstyrere på dag to.

 Cochabamba er uansett en helt fantastisk by, og etter knappe tre dager hadde jeg ikke noe lyst å reise tilbake til varme, skitne og masete Santa Cruz. Klimaet er perfekt, byen er full av koselige små kafeer og butikker, det er lite trafikk og man slipper å tygge sand hele tiden. Også er det fjell. Santa Cruz er flat som en padde, og hvor enn man er ser man ikke lenger enn til neste gatehjørne. For meg, som har retningssans som en stiftemaskin, er jeg nødt til å ha fjell eller fjord å orientere meg etter, og vandrer dermed rundt som et spørsmålstegn av en gringa mesteparten av tiden her i byen.

Et annet viktig tema for ALBA-samarbeidet, er ønsket om å opprette en internasjonal klimadomstol, for å kunne dømme og sanksjonere selskaper eller stater som forbryter seg mot det vår kjære Evo liker å kalle Moder Jords rettigheter. Da jeg og noen av mine medbrigadister satt på gresk restaurant forleden kveld, dreide samtalen seg nettopp om dette, og jeg innså plutselig at vi kanskje har blitt for ivrige når det gjelder diskusjoner og debatter, da vi plutselig spontant begynte å be om innlegg eller kommentarer ved bruk av håndtegn...

Koordinator Reidun sammen med Kaja, Ingjerd

og Håvard "Liker ikke menneskerettigheter" Grastveit.