Jeg er i Bolivia og prøver meg for første gang som blogger, i fall noen skulle ha interesse av å følge med på hva som skjer!

onsdag 14. oktober 2009

Tilbake i byen

"Lenge siden du har blogget, ser jeg", sa min gode venn Marius til meg i dag. Og det er det.

Onsdag for to uker siden begynte brigadistene sakte men sikkert å lekke innover mot Santa Cruz for politisk program nummer to. Torsdags kveld var vi bestemte på å gå ut og ha det gøy, og etter mat og noen margaritas på den mexicanske restauranten noen av oss (Erika Paola) allerede har besøkt fem ellers seks ganger, fant vi til slutt veien til en karaokebar. Yes sir. Vi fant ganske fort ut at vi ikke hadde så veldig mye peiling på Populærmusikk fra Latin-Amerika (hvem tar referansen?), men heldigvis fant vi en og annen engelskspråklig hit vi så monn i. Michael Jacksons "Thriller" har tydeligvis deler vi ikke har hørt så nøye på før, men det gjorde ingenting. Senere bestemte Eilif og jeg (unnskyld hvis det var en tredje person der som jeg ikke husker akkurat nå) oss for å sette alle kluter til, Broadway style, og synge Frank Sinatras "New York, New York". Godt valg. Jubelen ville ingen ende ta, og ikke ett sete var tørt. Vel, jeg overdriver litt, men Kaja sa det var fantastisk.

Fredag skulle brigaden reise til Vallegrande for å delta på Encuentro Social Alternativo (ESA). Jeg våknet om morgenen og skjønte umiddelbart at seks timer med hold deg i stolkarmen, lek du er med, og dermed så humper vi opp og ned, kom til å bli heller ubehagelig. Jeg krøket meg opp av senga, og satte i gang den smertefulle prosessen det var å stå oppreist. Til alle som eventuelt lurte, kan jeg fortelle at dagen derpå er MYE verre når temperaturen nærmer seg 40 grader, og det lille huset man bor i har blikktak og fungerer som en ovn. Jeg greide imidlertid sakte men sikkert å få pakket sekken og kommet meg bort til Josés hus, der de andre var. Heldigvis viste det seg at avreise ikke var klokken ett, men halv fire (overraskelse...), så vi bestemte oss for at optimal utnyttelse av tiden ville være å dra til byen og fortære en egg- og baconbasert frokost. Ikke noe bacon på meg, men egg-, brus- og iskaffebasert frokost fungerte også utmerket.

I Vallegrande bodde vi 15 stykker i et hus med tre soverom. Intimt. Jeg delte seng med Hanna og Håvard, og skjønte lite den nest siste natta da jeg våknet av at Hanna, som lå i midten, smøyg seg nedover, under dyna, og ut av senga i fotenden. Der ble hun stående i noen øyeblikk, før hun smøyg seg samme veien tilbake. Da jeg konfronterte henne med den noe besynderlige oppførselen dagen etter, sa hun at hun var nødt til å gjøre det for å få puste. Åh, sa jeg, jeg trodde liksom det var meningen at jeg skulle legge meg inntil deg når du la armen rundt meg. Jo, sa hun, men grunnen til at jeg gjorde dét, var jo mest at det ikke var plass til den noe annet sted. Brigade love.    
                                                                        

Åsta drikker chicha (gjæret maisbrygg) 
på seremonielt vis under åpningen av ESA.

ESA ble ikke like spennende som vi kanskje hadde sett for oss, og jeg greide å pådra meg en skikkelig kjip forkjølelse. Det begynner å bli smertefullt åpenbart at disse latinamerikaneren er veldig glad i store ord, formalitet, heder og ære, hilsninger velkomstønskinger og alt det der, og det var ikke alltid like greit å grave fram nok tålmodighet. Det hele ble likevel mer enn verdt det da hele kalaset ble avsluttet med besøk av selveste Evo, fløyet inn med helikopter, akkurat som liket til Che Guevara, da han ble drept i La Higuera, en liten landsby like i nærheten, 8. oktober for 42 år siden. Og da ble det jammen fortgang i sakene! Når presidenten har det travelt, greier folk å begrense seg til å snakke kun 60% svada, og det i et durabelig tempo. Evo ga en forholdsvis inspirert tale på 15 minutter, og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

Nå er jeg tilbake i Santa Cruz, andre arbeidsperiode har begynt, og brigaden skal ikke samles igjen før i desember. Andre reisebrev er lagd, og burde være i posten om ikke så veldig lenge. For de som ikke aner
 hva jeg snakker om, skriver brigaden tre reisebrev i løpet av oppholdet, og for ringe 200 kroner kan DU få alle utgavene i postkassen. Reisebrevet inneholder fine tekster og bilder, og er vel verdt å lese. Interessert? Gi meg et pip.


Also, det vokser mango og avocado på trærne i hagen min, og jeg gleder meg så vanvittig mye til de blir modne. Det blir best i hele verden. Avocadoen er fremdeles bitteliten. Foten er med for å illustrere dette. Og for å vise hvor pene tånegler jeg har. Jeg er nemlig ikke her bare for å brigadere, men også for å investere i og stimulere skakkjørte ulandsøkonomier gjennom kjøp av tjenester som pedikyr og bikinivoksing, og produkter som små øredobber formet som hatter. Forøvrig sies det at handelsbalansen til Bolivia i år er på rettsiden av streken. Hurra for nasjonalisering av petroleumsindustrien! Viva Evo!

2 kommentarer:

  1. Populærmusikk fra Vittula? Ikke at jeg har lest den, da. Men det trenger man jo ikke for å ta referanser.

    Sengekoshistorien minner meg forøvrig om da jeg reiste til Paris med fire jenter i vår. Vi endte opp med to i den ene senga og tre i den andre. Jeg lå i midten og lekte linjal... ikke så lett det der heller selv om det ikke var 40 grader.

    SvarSlett
  2. Det blir poeng på deg, siden jeg heller ikke har lest boken. Men jeg har i hvert fall sett filmen.

    SvarSlett