Da 90 dager, og dermed også turistvisumet mitt, begynte å gå mot en slutt, var det på tide å komme seg ut av Bolivia. Etter et par dager med samlet brigade i Cochabamba, der ingen så ut til å greie å bestemme seg for hvilket land de skulle dra til, bestemte Hanna, Åsta, Håvard og jeg oss til slutt for å sette kursen mot Argentina. Noen hadde fabulert om seks timer fra Santa Cruz til grensen, og deretter fire til Salta, den heldige byen som skulle æres med vår tilstedeværelse en langhelg. Fullstendig akseptabelt, tenkte vi, med en aldri så liten mistanke om at det kanskje ikke kom til å bli riktig så enkelt.
Åsta og jeg på bussen.
Tirsdag kveld hoppet vi i en taxi og kom oss ned til bussterminalen i Cochabamba, der vi etter mye om og men, og en litt sur busselskapdame som kanskje syntes jeg kunne skjønne litt mer og spørre litt mindre, fant bussen vi skulle ta, og kom oss ombord. Hanna og Håvard, som er vant til melkeruta til Vallegrande, ble sjokkerte over konseptet «bus cama», der setene er brede, myke, og kan legges så langt bak at man sover så godt som noe sted. «Nei! No ser eg ikkje mine egne auge!» utbrøt Hanna, og satte seg fornøyd ned. Bussen hadde flere uforklarlige lange stopp iløpet av natten, og vi ankom Santa Cruz cirka tre timer forsinket. Vel vel. På bussterminalen ble vi tilnærmet av en fyr som gjerne ville selge oss billett til Salta, og lovte oss at for 50 USD skulle vi bli fraktet i buss til grensebyen Yacuiba, hentet av fyr og fraktet over grensen, og plassert på en ny buss helt fram. Direkte! Vi fikk telefonnummer til vår mann i Yacuiba, og satte oss i bussen, som plutselig var blitt til en trufi, eller minivan, om du vil. I begynnelsen var vi fem, og det var ganske greit, men på veien plukket vi opp flere folk, og det ble etterhvert forholdsvis trangt og klamt, ettersom temperaturen steg og humøret sank. Sjåføren, en ganske hissig argentiner, ropte og skrek til alle andre biler på veien, og kalte dem for esler og det som verre er da de ikke var raske nok ut av rundkjøringene. Etter et par timer stoppet han bilen ved noen kiosker, og sa «Gå på do!». Så gjorde vi det.
I Camiri ble vi uten forvarsel husjet ut av bilen og inn i en annen. I Villamontes skjedde det samme igjen. Med bare én times reising igjen begynte nervene mine å bli ganske tynnslitte, og da sjåføren i den tredje trufien satte på cumbia (bolivias svar på danseband) på full guffe, så jeg meg nødt til å be ham pent om å skru ned. Og det gjorde han. Også skrudde han opp igjen fem minutter etterpå. Åsta og Hanna tok saken i egne hender og dekket til høyttalerne i baksetet med gensere. Det var tydelig at han ikke helt skjønte hva som skjedde, og skrudde opp volumet enda mer. Flott.
Til slutt var vi framme i Yacuiba, og ringte den fremmede mannen, som sporenstreks fant oss og tok oss med til kontoret. Der fant vi ut at de ville ha 10 USD til for å ta oss med over grensen og ordne billetter i Argentina. Vi ble ganske irriterte, men måtte til slutt bare gi oss. Inn i en ny taxi bar det, med vår mann i bagasjerommet, først ved siden av bagasjen, deretter under. Ops. På det bolivianske immigrasjonskontoret ble passe nøye sjekket av tre(!) betjenter, og deretter stemplet. Da jeg endelig trodde at vi var ferdige der, kom det en fjerde jypling og ville se passene igjen. Klokken begynte å bli åtte om kvelden, jeg hadde ikke spist mat hele dagen, jeg var trøtt og varm, svett og ekkel, og hadde negative blodsukkerverdier. Fyren tok passet mitt, og spurte hva jeg het. «Maren-Anne Melvik», sa jeg, og han skjønte selvfølgelig ingenting. Jeg gjentok navnet mitt, og da han fortsatt ikke skjønte, pekte jeg bare oppgitt i passet. «Skal jeg stave det for deg, lille venn?», tenkte jeg i mitt stille sinn, men holdt klokelig kjeft. De andre bare lo av meg da jeg spydde ut edder og galle om Bolivia, luring, venting, ubrukelighet og strukturell fucked up-het, og jeg kjente at NÅ, nå må jeg ut av dette landet umiddelbart. Vi måtte såklart vente usaklig lenge for å få passene stemplet på den argentinske siden, men til slutt var vi endelig der. Argentina, det lovede land. Med varmt vann i springen og trykk i dusjen. Som ikke er elektrisk. Med trafikklys og trafikanter som respekterer dem. Med et par timer pause på restaurant, med mat, appelsinjuice og gjenoppretting av intimsfæren, steg humøret betraktelig, og da bussen attpåtil viste seg å ha air conditioning var det lite som kunne ha gjort kvelden bedre.
Vi kjørte ut fra bussterminalen og tenkte at nå, nå er det straka vegen. Dengang ei. Etter fem minutter stoppet bussen, og vi fikk beskjed om å gå ut og ta med all bagasjen for tollinspeksjon. Javel. Mannen bak bordet luktet fyll, tygde koka, fniste da han åpnet ytterlommen på sekken, som forøvrig var det eneste han åpnet, og fant de fine blondetrusene mine, og lot meg gå videre. Alle gikk ombord i bussen igjen, men idet vi hadde lent oss godt tilbake og lukket øynene, stoppet vi IGJEN. Ny inspeksjon. Denne gangen med litt faktisk inspisering og en slags hund i et bur i veikanten, men det helt store var det ikke. For tredje gang gikk vi inn i bussen, som startet opp, svingte til venstre og stoppet på en ny bussterminal. Og ble stående.
Ganske ukorrekt hagepynt.
Etter 20 minutter med gjetteleker om flamingoer og verdens undergang, fikk vi beskjed om at vi måtte bytte buss. Det hele begynte å bli litt latterlig, men vi gjorde som vi ble fortalt, og endelig, etter tre trufier, en taxi, to immigrasjonskontorer, en taxi til, en buss, to tollinspeksjoner, en buss til og totalt 30 timers reise, ankom vi Salta i femtiden torsdags morgen, der vi ble møtt av en hyggelig hostel-innkaster som betalte taxi og på ingen måte prøvde å lure oss. Go Argentina!
Håvard og jeg i Salta.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar