Plaza del Alma - fantastisk knallrosa restaurant/bar/håndverksutsalg med rågode mojitos.
Etter tre late dager med høy hengefaktor, betydelige mengder is og akkurat nok rusling rundt i Saltas brosteinsbelagte gater (som i ny og ne forsvant og dukket opp igjen etter eget forgodtbefinnende, hilsen frøken Retningssans), var det på tide å sette kursen for Bolivia og Santa Cruz igjen. Vi visste nå hva vi hadde å forholde oss til med tanke på reisetid, hadde planlagt og beregnet godt, og var optimistiske til det vi gikk ut fra at skulle bli en behagelig tur bestående av to etapper i gode busser, med noen timers venting og muligens et godt måltid imellom. Men, jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: dengang (wait for it) ei. Her det på sin plass med litt bakgrunnsinfo. Brigadistene er i Bolivia med 90 dagers turistvisum. For å kunne være her den siste måneden, må alle ut av landet, og komme inn igjen. Tidligere har det ikke vært noe problem å få 30 dager til, men dersom man ikke før det, må man søke om et slags arbeidsvisum. Det gjør dere eventuelt på grensen, hadde vi fått beskjed om. Det koster 85 dollar, og dere må ha bekreftelsesbrev fra organisasjonene dere jobber i. Javel.
I det knallrosa huset, med mitt nye røde skjerf.
Søndag morgen var vi oppe i otta for å ta buss 07.45. Seks timer etterpå var vi framme i Salvador Mazza, en støvete og stekende het liten by ved grensen til Bolivia. Vi fikk ut-stempel, tok farvel med Argentina og ruslet over brua over det som engang sikkert var en grenseelv, men nå så mest ut som et slags søkk i jorda. 100 meter lang gikk vi inn på det bolivianske immigrasjonskontoret og fisket igjen fram passene. Instruksene var å late som ingenting å gå for 30 turistdager til, men bolivianerne bet ikke på. Dere har allerede hatt 90 dager, sa betjenten. Ja, men vi vil gjerne søke om arbeidsvisum, sa vi, og smilte pent. Vel, sa han, det må dere gjøre på det bolivianske konsulatet i Argentina. Som ikke åpner før i morgen. Jeg angret umiddelbart på all optimismen jeg hadde våget å bære rundt på, og prøvde desperat å returnere til dagen før for å banke i alle bord jeg kunne se. Men til ingen nytte. Etter å ha diskutert så mye vi syntes var forsvarlig med bolivianerne måtte vi erklære fallitt og spasere lutrygget tilbake mot Argentina. Etter å ha forklart situasjonen inngående og bedt innstendig om at de måtte slippe oss inn, ble jeg stående i nærmere to timer i luken og konversere noe anstrengt med to argentinere som ikke hadde det spesielt travelt med å skaffe den siste signaturen vi trengte så lenge de kunne forhøre meg om min sivilstatus, mine intensjoner om giftermål, og min villighet til å bli med en av dem hjem, der han skulle «få meg til å slappe av».
Kloster i Salta by night. Åsta sitt verk.
Fotografiet, ikke klosteret.
Tilbake i Salvador Mazza tok vi inn på hotell og så dårlige filmer til det var på tide å legge seg. Neste morgen klokken åtte var vi utenfor konsulatet. Stengte. Vi hamret på døren, og en dame kom ut og kunne informere om at joda, konsulatet åpner klokken åtte. Klokken åtte boliviansk tid, altså en time etter. Sukk. En time etter kunne sekretærene fortelle oss at de 85 dollarene ikke kunne betales kontant, men måtte settes inn i Banco de Crédito i Yacuiba, grensebyen på den bolivianske siden. Men vi kan jo ikke dra til Bolivia! utbrøt jeg oppgitt. Åh, ingen av dere? svarte den tynne jenta med de teite brillene. Vel, da må vi vente til konsulen kommer, og høre hva vi kan gjøre. Vi så oppgitt på hverandre, jeg gikk for en reprise av min tordentale om ubrukelighet fra tre dager tidligere, og måtte til slutt få pappa til å ringe meg for å forsikre meg om at det fremdeles fantes fornuftige mennesker i verden. To timer etter ankom konsulen, og sa at neida, det er ikke noe problem å krysse grensa, bare forklar argentinerne at dere bare skal en tur i banken, så blir dere ikke stemplet ut. Også må dere huske å gå til en notarius å få en erklæring om at dere er økonomisk selvberget. I et villvær kom vi oss over grensen for andre gang, og hoppet i en taxi til Yacubia. Kølappen i banken fortalte oss at det var rundt 30 personer foran oss, og i god norsk stil multitasket vi og fant en notarius i mellomtiden. Hei kjære, hva kan jeg hjelpe deg med? sa den koselige mannen med litt skjegg som satt i et hull i veggen og tastet ivei. Jeg la fram mitt ærend, og hr. Notarius sa at ja, det kunne han selvfølgelig ordne. Ta med passkopier fra alle sammen, så er det gjort på et blunk. Jeg hentet kopiene, hr. Notarius spurte cirka hvor mye penger hver og en av oss hadde, jeg ga noen veldig omtrentlige og fullstendig oppdiktede svar, og Notarius skrev fire fine brev som hver fikk fire forskjellige stempler og ble signert av hr. Notarius og deretter av den respektive brigadist. Klokken var nå nærmere halv to, og konsulatet skulle stenge to. Med 20 minutter til stengetid ble vi én og én kalt opp i andreetasjen for å få behandlet søknadene. Da alle var ferdige, fikk vi beskjed om at vi nå måtte ta kopi av passet med visumet limt inn, og komme tilbake med kopien. Dette måtte gjøres i Yacuiba, Bolivia, siden den eneste kopisjappa i Salvador Mazza hadde lunsjpause...
Det berømte begeret var nå fylt til randen og i mitt stille sinn så jeg for meg hvordan jeg personlig kom til å be Håvard om å banke konsulen paddeflat hvis vi ikke snart ble sluppet ut av byråkratihelvete. Da bestemte universet seg plutselig for å gripe inn, og lykken snudde. Sekretæren ble likegodt med oss over grensen, der vi fikk tatt de nødvendige kopiene, og tok dem med seg tilbake. Etter å ha blitt stemplet inn i Bolivia greide Åsta med sine blonde fletter og nordiske sjarm å få lurt oss med på en buss som kom fra Argentina og egentlig ikke hadde lov å ta på passasjerer, men valgte å gjøre et unntak for fire trøtte og slitne, svette og ekle, men likefullt blåøyde (på den gode måten) og staselige norske ungdommer. Klokken ti om kvelden, knappe 38 timer etter å ha forlatt Salta, og med fire argentinske stempel i passet, ankom vi atter en gang gode, gamle Santa Cruz.
Hvem kan la være å bli sjarmert av denne fagre huldra?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar