Konspirasjon! (eller: La hoja de coca no es droga)

Forleden dag var jeg og min vertsmor på handletur på et av byens større supermarkeder. De sporadiske ekskursjonene til disse amerikaniserte betongklossene med hvite flisgulv, friskluftsanlegg (et av de bedre nye ordene i det norske språk) og hyllemeter på hyllemeter med mer eller mindre forskjellige varianter av corn flakes, utgjør svært kjærkomne avbrekk fra heten som herjer Santa Cruz om dagen. Gårdagen var uten tvil den varmeste til nå i oppholdet mitt, og selv den herdede lokalbefolkningen klarer ikke helt å late som ingenting. Det gjør ikke saken det grann bedre at bolivianere, akkurat som nordmenn, ikke kan få snakket nok om været. Samtalene er dog hakket mer monotone, da det ikke virker som om temperaturmålere eller værmelding er noe man i særlig grad bryr seg om. Når man i Norge gjerne varierer med innlegg av typen «Det var 23 grader da jeg sto opp i morges» og «Det er visst meldt enda varmere til helgen», tenker bolivianerne at less is more, det enkle er ofte det beste, hvorfor gjøre det vanskelig etc., og sier simpelthen «Qué calor!» (For en varme!). Ja, svarer man da. I dag har det vært veldig varmt.

Fra spøk til alvor. Kjøpesentre er ikke den eneste manifestasjonen av amerikansk innflytelse man ser her i Bolivia, og heller ikke den verste. Stadig press fra De Forente Stater i nord har tradisjonelt sett plassert Bolivia mellom barken og veden i flere sammenhenger. Eksempelvis er Bolivia storprodusent av koka, en plante som i tusenvis av år har blitt ansett som et vidundermiddel som kurerer både hodepine, neseblod, magesår og astma, og har du tenkt deg til La Paz, Potosí eller andre byer i høylandet, kan jeg garantere at koka-te vil bli din beste venn i kampen mot høydesyken. Så hva er problemet? Amerikansk narkotikapolitikk. Fra kokabladene kan man ekstrahere alkaloiden kokain, som, sammen med cirka 14 andre stoffer, etter å ha blitt utsatt for visse kjemiske prosesser, blir til det forbudte stoffet vi kjenner som, du gjettet det; kokain.

Kokainmisbruk er ikke særlig utbredt i verken Bolivia eller Latin-Amerika som sådan. Det er det derimot i USA. Det er hevet over enhver tvil at kokainen framstilles av kokablader fra Bolivia, Peru og Colombia, men det aller meste av sluttproduktet finner på en eller annen måte veien til USA eller Europa, gjerne ved hjelp av litt korttenkte, storbrystede norsk-bolivianske jenter på heisatur. Ifølge USA er løsningen på dette problemet det man kaller coca eradication. Siden 1961 har den amerikanske regjeringen drevet utrydding av kokaplantasjer i den andinske regionen av Sør-Amerika, ved bruk av kjemiske ugressmidler, brenning og kutting, metoder som alle tre har betydelig negativ innvirkning på miljøet. President Evo Morales har ved flere anledninger presisert at «koka er IKKE kokain», og det sies at han ved én anledning tok fram et kokablad foran en FN-forsamling, pekte og sa «Dette er grønt, ikke hvitt». Hardcore. Koka er lovlig i Bolivia og Peru, men ellers forbudt over hele verden. I USA gjør man ett eneste unntak. Stepan Company i New Jersey har lisens til å importere kokablader. Hvorfor? De-kokainisert kokaekstrakt er en av ingrediensene i Coca Cola. Sa noen dobbeltmoral?

USA har gjennom flere tiår over en lav sko lagt seg oppi boliviansk politikk og nærmest diktert endel beslutninger gjennom incentivering, som USAID, trusler, tvang og det man rett og slett vil kalle snikete, ufint, skittent spill. I august 2006, under George W. Bush, ble Philip S. Goldberg utnevnt til ambassadør i Bolivia av det amerikanske senatet. Året etter kom de første anklagene om at den amerikanske ambassaden drev med finansiering av opposisjonen, det vil si høyresiden, i Bolivia. Etter avsløringer om at ambassaden hadde instruert Peace Corps-frivillige til å spionere og samle informasjon om eventuelle cubanere eller venezolanere som måtte befinne seg i Bolivia, og episoder der Goldberg offentlig gjorde narr av Bolivia og Morales-regjeringen, ble Goldberg først nektet adgang til presidentpalasset, og i september 2008, utvist fra Bolivia og erklært persona non grata. Den amerikanske regjeringen benektet alle anklager, og sa at beskyldningene mot Goldberg var grunnløse. Ambassaden drev utelukkende med diplomati.

23. oktober i år, mer eller mindre ett år etter, ble det kjent at Barack Obama kommer til å nominere Goldberg til stillingen Assistant Secretary at the Bureau of Intelligence and Research. Álvaro García Linera, visepresident i Bolivia, hadde dette å si om saken: «Man går ikke fra utenrikstjenesten til å bli etterretningssjef i verdens største supermakt på en-to-tre. Det er ikke som å skifte dress.» Jeg har bare én ting å si til det: Word. 

Cochabamba, ALBA og kompulsiv debattering

Det har vært en begivenhetsrik helg i Latin-Amerika. I Cochabamba var det stormøte for medlemslandene i ALBA (Den Boliviarianske Alliansen for Vårt Amerika), som er et alternativ til frihandelsavtalene USA til stadighet prøver å trø nedover hodene på de latin-amerikanske landene. Siden grunnleggelsen i 2004, har antall medlemsland økt fra opprinnelige Cuba og Venezuela, til ni latin-amerikanske og karibiske land, blant dem Bolivia. Tanken er at samarbeidet skal baseres på gjensidig støtte heller enn konkurranse og profitt. Blant temaene som ble diskutert på helgens stormøte, var "el Sucre", den nye virtuelle myntenheten man ønsker å innføre allerede 1. januar 2010, for å erstatte den amerikanske dollaren som per i dag er standard betalingsmiddel i den regionale og internasjonale handelen.Parallelt med toppmøtet arrangerte også de sosiale bevegelsene sitt eget møte, der de diskuterte mange av de samme sakene, og i motsetning til mange steder i verden der grasrota oftest ønsker å forstyrre eller helst forhindre internasjonale toppmøter fra å gå av stabelen, har de venstrevridde regjeringene her i Latin-Amerika forholdsvis stor støtte og tillit fra mange sosiale organisasjoner, og er dessuten kjent for å lytte til folkets forslag.                                     

Det obligatoriske turistbildet: 

Kristian, Hanna og Håvard i Cochabamba.

Jeg kom til byen først etter at møtene var over, for å delta på et seminar arrangert av norske SAIH, om kvinner, og da spesielt urfolkskvinner, i høyere utdanning. Tidvis langdrygt, men også ganske interessant. Det var spennende å se hvordan programmet var lagt opp etter norsk standard, med bolker på 15 og 20 minutter, og pauser på usle 30. Jeg skjønte øyeblikkelig at det kom til å skli kraftig ut. Og det gjorde det selvfølgelig. Første dag skulle vi begynne ni, og ingenting skjedde før halv elleve. De tre innlederne som hver hadde 20 minutter å snakke på, brukte gjennomsnittlig over 40, og så videre, og så videre.

Min vertsmor Ana Rubena og en fin "cholita" 

var ordstyrere på dag to.

 Cochabamba er uansett en helt fantastisk by, og etter knappe tre dager hadde jeg ikke noe lyst å reise tilbake til varme, skitne og masete Santa Cruz. Klimaet er perfekt, byen er full av koselige små kafeer og butikker, det er lite trafikk og man slipper å tygge sand hele tiden. Også er det fjell. Santa Cruz er flat som en padde, og hvor enn man er ser man ikke lenger enn til neste gatehjørne. For meg, som har retningssans som en stiftemaskin, er jeg nødt til å ha fjell eller fjord å orientere meg etter, og vandrer dermed rundt som et spørsmålstegn av en gringa mesteparten av tiden her i byen.

Et annet viktig tema for ALBA-samarbeidet, er ønsket om å opprette en internasjonal klimadomstol, for å kunne dømme og sanksjonere selskaper eller stater som forbryter seg mot det vår kjære Evo liker å kalle Moder Jords rettigheter. Da jeg og noen av mine medbrigadister satt på gresk restaurant forleden kveld, dreide samtalen seg nettopp om dette, og jeg innså plutselig at vi kanskje har blitt for ivrige når det gjelder diskusjoner og debatter, da vi plutselig spontant begynte å be om innlegg eller kommentarer ved bruk av håndtegn...

Koordinator Reidun sammen med Kaja, Ingjerd

og Håvard "Liker ikke menneskerettigheter" Grastveit.

Tilbake i byen

"Lenge siden du har blogget, ser jeg", sa min gode venn Marius til meg i dag. Og det er det.

Onsdag for to uker siden begynte brigadistene sakte men sikkert å lekke innover mot Santa Cruz for politisk program nummer to. Torsdags kveld var vi bestemte på å gå ut og ha det gøy, og etter mat og noen margaritas på den mexicanske restauranten noen av oss (Erika Paola) allerede har besøkt fem ellers seks ganger, fant vi til slutt veien til en karaokebar. Yes sir. Vi fant ganske fort ut at vi ikke hadde så veldig mye peiling på Populærmusikk fra Latin-Amerika (hvem tar referansen?), men heldigvis fant vi en og annen engelskspråklig hit vi så monn i. Michael Jacksons "Thriller" har tydeligvis deler vi ikke har hørt så nøye på før, men det gjorde ingenting. Senere bestemte Eilif og jeg (unnskyld hvis det var en tredje person der som jeg ikke husker akkurat nå) oss for å sette alle kluter til, Broadway style, og synge Frank Sinatras "New York, New York". Godt valg. Jubelen ville ingen ende ta, og ikke ett sete var tørt. Vel, jeg overdriver litt, men Kaja sa det var fantastisk.

Fredag skulle brigaden reise til Vallegrande for å delta på Encuentro Social Alternativo (ESA). Jeg våknet om morgenen og skjønte umiddelbart at seks timer med hold deg i stolkarmen, lek du er med, og dermed så humper vi opp og ned, kom til å bli heller ubehagelig. Jeg krøket meg opp av senga, og satte i gang den smertefulle prosessen det var å stå oppreist. Til alle som eventuelt lurte, kan jeg fortelle at dagen derpå er MYE verre når temperaturen nærmer seg 40 grader, og det lille huset man bor i har blikktak og fungerer som en ovn. Jeg greide imidlertid sakte men sikkert å få pakket sekken og kommet meg bort til Josés hus, der de andre var. Heldigvis viste det seg at avreise ikke var klokken ett, men halv fire (overraskelse...), så vi bestemte oss for at optimal utnyttelse av tiden ville være å dra til byen og fortære en egg- og baconbasert frokost. Ikke noe bacon på meg, men egg-, brus- og iskaffebasert frokost fungerte også utmerket.

I Vallegrande bodde vi 15 stykker i et hus med tre soverom. Intimt. Jeg delte seng med Hanna og Håvard, og skjønte lite den nest siste natta da jeg våknet av at Hanna, som lå i midten, smøyg seg nedover, under dyna, og ut av senga i fotenden. Der ble hun stående i noen øyeblikk, før hun smøyg seg samme veien tilbake. Da jeg konfronterte henne med den noe besynderlige oppførselen dagen etter, sa hun at hun var nødt til å gjøre det for å få puste. Åh, sa jeg, jeg trodde liksom det var meningen at jeg skulle legge meg inntil deg når du la armen rundt meg. Jo, sa hun, men grunnen til at jeg gjorde dét, var jo mest at det ikke var plass til den noe annet sted. Brigade love.    
                                                                        

Åsta drikker chicha (gjæret maisbrygg) 

på seremonielt vis under åpningen av ESA.

ESA ble ikke like spennende som vi kanskje hadde sett for oss, og jeg greide å pådra meg en skikkelig kjip forkjølelse. Det begynner å bli smertefullt åpenbart at disse latinamerikaneren er veldig glad i store ord, formalitet, heder og ære, hilsninger velkomstønskinger og alt det der, og det var ikke alltid like greit å grave fram nok tålmodighet. Det hele ble likevel mer enn verdt det da hele kalaset ble avsluttet med besøk av selveste Evo, fløyet inn med helikopter, akkurat som liket til Che Guevara, da han ble drept i La Higuera, en liten landsby like i nærheten, 8. oktober for 42 år siden. Og da ble det jammen fortgang i sakene! Når presidenten har det travelt, greier folk å begrense seg til å snakke kun 60% svada, og det i et durabelig tempo. Evo ga en forholdsvis inspirert tale på 15 minutter, og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

Nå er jeg tilbake i Santa Cruz, andre arbeidsperiode har begynt, og brigaden skal ikke samles igjen før i desember. Andre reisebrev er lagd, og burde være i posten om ikke så veldig lenge. For de som ikke aner
 hva jeg snakker om, skriver brigaden tre reisebrev i løpet av oppholdet, og for ringe 200 kroner kan DU få alle utgavene i postkassen. Reisebrevet inneholder fine tekster og bilder, og er vel verdt å lese. Interessert? Gi meg et pip.

Also, det vokser mango og avocado på trærne i hagen min, og jeg gleder meg så vanvittig mye til de blir modne. Det blir best i hele verden. Avocadoen er fremdeles bitteliten. Foten er med for å illustrere dette. Og for å vise hvor pene tånegler jeg har. Jeg er nemlig ikke her bare for å brigadere, men også for å investere i og stimulere skakkjørte ulandsøkonomier gjennom kjøp av tjenester som pedikyr og bikinivoksing, og produkter som små øredobber formet som hatter. Forøvrig sies det at handelsbalansen til Bolivia i år er på rettsiden av streken. Hurra for nasjonalisering av petroleumsindustrien! Viva Evo!

Brigade - en øvelse i selvbeherskelse

Noen ganger merker jeg at jeg bokstavelig talt bare vil rive meg i håret av frustrasjon når jeg hører eller opplever enkelte ting her nede. Her om dagen fortalte min vertsmor meg om den lange, og stadig ikke avsluttede, prosessen hun går gjennom for å få godkjent utdanningen sin og tatt den avsluttende eksamen. Det tok en god halvtime å fortelle hele historien med alle trinnene, og jeg merket at jeg nesten ble litt svett der jeg satt, og jeg tror egentlig ikke at jeg noensinne faktisk har måpt skikkelig før, men det gjorde jeg denne dagen. For en nordkvinne som er vant til å søke på høyere utdanning med noen få klikk på internett, og som automatisk kommer til å få vitnemålet sitt i posten, ble det litt mye. Det neste avsnittet er litt langt, og hvis du ikke har lyst å lese mye, eller ikke har god tid, anbefaler jeg at du hopper over det, og leser de to siste i stedet.

Ana Rubena begynte å studere på et privat institutt, fordi de lovte henne at etter tre år ville hun kunne bygge på med to år på universitetet, og slik få sin licenciatura. De lovte henne også at dersom hun flyttet fra La Paz, der hun bodde, til Santa Cruz, ville hun kunne avslutte de tre årene der. Midtveis i utdannelsen flyttet hun til Santa Cruz, der det viste seg at de slett ikke hadde de samme kursene. Men de skulle starte neste semester! Eller ikke. Nærmere tre år gikk det før hun fikk gjort seg ferdig. Neste trinn, inn på universitetet. Første problem: i La Paz ville de ikke godkjenne utdannelsen fra Santa Cruz. Ordne dette. Neste problem: Instituttet hadde brukt en eksamensform som man for fem år siden sluttet å bruke. Ordne dette. Neste problem: Instituttet hadde aldri hatt tillatelse til å undervise det de underviste i. Til slutt ble ting ordnet, og hun fullførte de to siste årene på universitetet. Og for hver gang noe skar seg, var det å fysisk reise til La Paz for å levere inn de nye papirene. Ikke sende i post, ikke ringe, ingen elektroniske skjemaer. Ta med papirer, reise 18 timer med buss, gå inn på kontoret, levere fra seg papirer. Når man til slutt skulle tro at alt var i orden, og alt skulle godkjennes for å ta den siste, avsluttende eksamen, var problemet plutselig at hun ikke hadde rett type fødselsattest. De har nemlig nye nå. Og kan man bestille det på nett? Nei. Man må reise dit man er fra, og personlig hente den. Ny busstur, denne gang til Oruro. Alt i orden? Nei. Kopiene dine er for gamle, vi kan ikke godta kopier som er mer enn ett år gamle. Dette er bare et lite utvalg av hele historien, og for å være helt ærlig har jeg ikke sjanse til å huske alt i sin helhet, jeg husker bare at det var mye. Veldig mye.

Det som imidlertid frustrerer meg nå om dagen, og som gjør at jeg kontinuerlig går og mentalt rister på hodet og himler med øynene, er nyheten om at presidentkandidat Manfred Reyes Villa, har utpekt Leopoldo Fernández til sin partner og potensielle visepresident. I utgangspunktet en fin kombinasjon, begge er maktgale høyrefolk med brokete fortid, haken er bare at Fernández sitter i fengsel. Han har tilbrakt det siste året i San Pedro-fengselet i La Paz, mistenkt for å være hjernen bak massakren på 15 bønder i El Porvenir, Pando, i september i fjor. Her om dagen annonserte Reyes Villa at radarparet kommer til å kjøre valgkampanje fra fengselsporten, og at nåværende president Evo Morales' uttalelser om at han ikke synes noe om at fengslet blir brukt som kampanjehus, kun viser at han er autoritær og prøver å begrense friheten til sine politiske motstandere.

I første omgang er det vanvittig at en person mistenkt for drap, stiller til valg. Enda verre er det at en annen person, i dette tilfellet Reyes Villa, velger å sette sin fulle og hele tillit til denne personen. Verst er det at disse to faktisk anser det for å være forsøket verdt å stille til valg. Det sier ganske mye om det bolivianske samfunnet og hva man gjennom de siste 30 årene har blitt vant til, og det er ikke særlig pent.

Jeg trekker pusten, teller til ti, skjærer tenner, teller til ti på et annet språk og ender likevel opp med store hårtuster mellom fingrene.

Bønder på bytur

Uke 39 har uten tvil vært en av de hyggeligste siden brigaden begynte. Forrige uke ble som nevnt avsluttet med beskjeden om at radio-Eduardo hadde reist til Brazil, så alt lå til rette for uregelmessigheter og gledelige overraskelser på løpende bånd.

På mandag kom medbrigadister Åsta og Eilif inn til byen fra sine hjem to landsbyer i Chiquitania, eller huttaheita, om du vil, og vi fikk høre historier om innendørshøner, menonitter, varme kilder, ekte storfamilier og verdens største hodelus. Et par dager senere kom de tilbake igjen,
etter å ha vært på tur med Colectivo Rebeldía,
feministorganisasjoen de jobber i, som driver mye
opplysningsarbeid på landsbygda, spesielt i forhold til HIV/AIDS-problematikk.

Åsta og meg, mette og fornøyde.

Torsdag kveld var vi bestemt på å oppfylle Eilifs ønske om sushi, og med adressene til fire forskjellige japanske restauranter i lomma var vi klare for ekspedisjon. Taxisjåføren virket en smule oppgitt over at vi ikke kunne vise veien bedre, men vi fant til slutt fram til den første restauranten. Stengt. Auda.
Vi lot oss imidlertid ikke stoppe, og satte kursen for andrevalget. Det vi ikke hadde tatt med i beregningen var at torsdag var såkalt "feriado", eller høytidsdag, på grunn av årsdagen til Santa Cruz fylke, og japanerne er tydeligvis nøye på fridagene. Etter å ha kjørt runden rundt hele byen viste det seg at alle gode ER tre, og vi satte oss forholdsvis fornøyde ned på restauranten med det
umiskjennelig japanske navnet "Ken". Maten gikk kanskje ikke inn i historien som en stor kulinarisk opplevelse, men saken var varm, og stemningen var på topp

Noe bolivianerne har skjønt, er at det ikke er noen vits i å ha fri på torsdag, for så å gå på jobb på fredag. Dagen etter var dermed også fri, og vi benyttet sjansen til å tusle rundt i byen, og da vi kom tilbake til huset til José, vår fantastiske koordinator, hadde jaggu Håvard og Hanna tatt turen ned fra Vallegrande for å få en helg med byliv og kos. På én eneste lørdag greide vi å presse inn blant annet tre frisørtimer, ett kinobesøk, utallige taxiturer, to besøk på skjønnhetssalong (der Håvard fikk 10 poeng for "openmindedness"og guts til å prøve de rareste ting), og, etter mye om og men, én mexicansk restaurant.

Erika Paola og Eilif. Skeptiske.

Det kan av og til være en utfordring å gå ut for å spise, og jeg tror kanskje at jeg aldri kommer til å skjønne dette med åpningstidene. Konseptet er "almuerzo", et slags middagsmåltid midt på dagen, da alle har to eller tre timer pause for å dra hjem eller ut og spise. Så, hvis alle skal ha pause, hva skjer da med restaurantene? Svaret er at det ikke finnes noe godt svar. Kommer vi i almuerzoen, er det stengt på grunn av almuerzo. Kommer vi etter almuerzoen, er det stengt fordi det ikke er almuerzo lenger. Forstå det den som kan. Men, bak skyene er det alltid en blå taco, og maten var faktisk veldig god.


Ukens filmanbefaling er forøvrig Pixars "Up". Nydelig.
Åsta er ikke helt sikker på om hun har
så lyst å forlate bylivets komfort, og
søker trøst i Hannas fang.

10 ting du ikke visste om kosthold

Ernæring. Et skikkelig hot buzzword i dagens Norge. Selv om kostholdet vårt i større og større grad baserer seg på halvfabrikata og ferdigmat, finnes også det en utvikling i retning av økt bevissthet når det gjelder kosthold. Matintoleranse, økologiske tomater, vegetarianisme og lavkarbo er konsepter de fleste er kjent med. Jovisst drikkes det mye brus, og kanskje er vi ikke like flinke til håndheve lørdagsgodt-policyen. Kanskje er Grandiosa den norske nasjonalretten, men rett skal være rett; etter en måned i Bolivia innser jeg mer og mer hvor mye vi faktisk har å gå på hvis vi kjører en sammenligning mellom de to landene. Her er det for eksempel helt utenkelig å drikke kaffe eller te uten sukker. Og vi snakker sukker. I mengder. Fire skjeer minimum. Så, for å gi et lite inntrykk av hva slags tanker man har rundt kosthold her til lands, har jeg lagd en liten liste over ting bolivianerne har lært meg siden jeg kom.

1. Du legger ikke på deg av sukker.
Dette ble jeg fortalt da jeg under en dugnad tok meg en kopp kaffe, og skvatt litt til over hvor søt den var, og bemerket det.
2. Kneip = grovbrød.
Det spises ikke mye brød som ikke er loff eller fine rundstykker, og det "grove" som er å få kjøpt, er jaggu ikke noe å skrive hjem om.
3. Ris er en grønnsak.
Jepp, true story.
4. Sukker er bra for hjernen.
Viktig kunnskap som ble videreformidlet til meg av medbrigadist Hanna.
5. Hvis man har høyt kolesterol, er det viktig å begynne på en diett bestående av mye frukt og grønnsaker. Men man kan jo såklart ikke leve sånn resten av livet.
I radioen der jeg jobber, kommer det hver torsdag leger innom for å gi tips til lytterne. Dette var ett av dem.
6. Man kan godt holde et 10 minutters foredrag om do's and dont's i forhold til diabetes, uten å noen gang bruke ordet "sukker".
Jeg, derimot, bruker det over en lav sko. Dere har kanskje merket det.
7. Det er uproblematisk å gi barn cola på tåteflaske.
Jeg tror bolivianske tannleger har det ganske travelt.
8. Hvis det ikke kan frityrstekes, er det ikke mat.
Løkringer er én ting, men å behandle brokkoli på samme måte, er å dra det litt langt, spør du meg.
9. Det beste botemiddelet for dårlig mage, er hvit mat.
Ja, selvfølgelig er det fargen på maten som bestemmer hvilke egenskaper den har og hva den duger til.
10. To typer kjøtt er bedre enn bare én type kjøtt.
Kylling og svin passer godt sammen, og skinkebiter i risen må man ha.

Vin selges. Alle smaker.

Ellers er det i dag nøyaktig én måned siden jeg kom til Santa Cruz, og det er litt sprøtt. Noen dager er går tiden veldig fort, og andre dager er jeg sikker på at jeg må ha vært her mye lengre enn jeg faktisk har. Sist fredag tok jeg turen til Vallegrande, der Hanna og Håvard, to av mine medbrigadister bor og jobber. Det var en seks timer lang kjøretur langs noe som ikke alltid uten forbehold kunne kalles en vei, og etter bare én punktering kom vi fram. Jeg reiste med Consuelo, Isabel og Maria, tre damer fra en feministorganisasjon her i Santa Cruz, som skulle opp for å organisere i forhold til Encuentro Social Alternativo, et stort sosialt forum som brigaden skal delta på i begynnelsen av oktober. Det viste seg ganske fort at de tingene de reiste opp for å gjøre, var ting folkene på rådhuset i Vallegrande allerede hadde planer om å ordne, og Hanna ble forholdsvis oppgitt da hun spurte damene om de hadde koordinert med den og den personen på det og det kontoret, og de ikke engang visste hvem det var.



Det beste som skjedde på hele turen, var nok at Maria, på bussterminalen i Santa Cruz, så noen papegøyeunger til salgs, og konkluderte med at de levde under så dårlige forhold at hun ikke hadde noe annet valg enn å kjøpe en, putte den i en termosveske for suppekopper, ta den med i bilen og med jevne mellomrom mate den med banan fra sin egen munn. Ellers var besøket preget av dobbeltarbeid, forsentkomminger, utsatte møter og mangel på kommunikasjon og planlegging, men folk ser ut til å ha klokketro på at arrangementet kommer til å bli en suksess uansett, så da får vi vel bare tro på dem. At man venter 3000 besøkende til en liten by med 17000 innbyggere og 12 kafeer, er ikke noe å ta på vei for. At det bare finnes 400 ledige senger, og hele to offentlige toaletter, legger heller ingen demper på entusiasmen. Vi hadde forøvrig hørt rykter om at kommunen var i besittelse av én flyttbar do, og da vi kikket inn i bakgården til rådhuset fikk vi det jaggu bekreftet.

Min sjef i radioen har forøvrig dratt til Brazil. Jeg aner ikke når han kommer tilbake. Alt er med andre ord helt som det pleier å være.

Hanna og meg i Vallegrande.

Det vanskelige andre innlegget

Det er varmt. Igjen. Kroppen min er misfornøyd, og sier at jeg må flytte til et sted der kvikksølvet er mer bedagelig anlagt og ikke spretter opp og ned på graderstokken etter det som virker å være dets eget forgodtbefinnende.

Det fine med varmen er dette. Bolivia har ikke hav, men lagune duger også.

I forrige uke hadde vi tre-fire dager med kulde. Den første dagen var fantastisk. Jeg tok på meg strømpebukser og ordentlige sko, slapp å dusje midt på dagen og sparket ikke av meg lakenet om natta. Dag nummer to var det på med superundertøyet, og det begynte å ane meg at dette gikk litt for fort gale veien. Temperaturen var sannsynligvis aldri under 10 grader, men det er noe med denne kulden man aldri kan unnslippe, som er utrolig slitsomt. Isolasjon, oppvarming og skikkelig dyne (sukk) er ikke noe man opererer med her til lands, med det til følge at er det kaldt ute, så er det kaldt inne også. Andre natta våknet jeg av at jeg frøs, og måtte kle på meg dobbelt sett ullundertøy, og prøvde desperat å supplere med en sarong over det tynne lakenet jeg hadde blitt tildelt. Det fungerte heller dårlig. Dagen etter fikk jeg heldigvis hentet meg et par tepper, og de siste to nettene med kulde var ikke fullt så uutholdelige.

Det lille huset med de tynne veggene.


Det aller kjipeste med kulden er dog at man ikke orker å dusje. Ekkelt, men sant. Man sover med ullstrømpebuksa på, for å slippe å gå gjennom de lange, pinefulle minuttene det tar å få av seg pysjen og på seg klærne om morgenen, og det er ikke snakk om å traske de 30 metrene til dusjen i bare håndkle, for deretter å bale med rim på leggene, istapper i håret og det som verre er. Fredag begynte heldigvis varmen så smått å komme tilbake, og i går våknet jeg med tett nese og sår hals, og skjønte umiddelbart at temperaturen igjen hadde tatt et stort hopp, denne gangen oppover. Så, jeg snufser og snufser, og håper det går over før været skifter neste gang.

Det blå ullteppet som kanskje reddet livet mitt.

Til høyre, Daniels seng.

Ellers går livet sin uvante gang. I dag dro jeg og båndopptakeren min på tur inn til sentrum for å lage Fem på gata-reportasje til Ny Tid. Det er tidvis utfordrende å få folk til å snakke. Mange er skeptiske og vil ikke si noe før man forteller dem at man representerer utenlandske og ikke lokale media, og Ny Tids preferanse om flertall av kvinner er sørgelig vanskelig å oppfylle. De fleste jeg spurte tok på seg en litt fnisete mine og sa at nei, det hadde de ingen peiling på eller mening om. Og det er synd, for dette landet er fullt av sterke damer som tradisjonelt sett sjeldent har sluppet til i politikken, og ofte blir nedprioritert når det gjelder utdanning og opplysning.


Plaza 24 de Septiembre i downtown Santa Cruz.
Ganske fint.

Til slutt, hurra for gjenvalgt rødgrønn regjering!