Brigadeoppholdet går mot slutten, og selv om jeg egentlig er ganske lei, gjør forferdelige lite og ikke føler at jeg egentlig har noe å fortelle, er det i hvert fall én oppdatering å komme med. Jeg kommer hjem til jul! Etter å i mange uker ha undertrykt den gnagende gnomen nederst i magen som prøvde å fortelle meg at den helst ville hjem, klarte jeg etter mye om og men å bestemme meg. Reising får være reising, akkurat nå har jeg bare lyst å dra hjem. Det er ikke så mye hjemlengsel heller, som det er en ikke-være-borte-lengsel.
En lengsel etter å være med folk som kjenner meg og forstår meg. Etter å være hos en familie som faktisk er min. Etter å snakke med folk som har samme kulturelle referanser som meg. Etter å spise knekkebrød og gå uten sko inne. Etter å høre annen musikk enn cumbia, og diskutere EU med noen som i hvert fall vet at Norge ikke er medlem. Etter å ikke være svett og klam hele tiden. Etter å sove hele natten uten å bli vekket av galende haner eller mariachi-band med full blåserekke som holder på i nabohagen til klokken seks om morgenen. (True story!) Etter å ikke være hun rare hvite jenta som alle synes det er helt uproblematisk å stirre åpenlyst på. Etter å kunne stole på folk. Etter å få pakke i mine egne poser på butikken, og slippe å vente to timer på at møter skal starte. Etter bussruter og respekt for fotgjengere.
Kanskje er det hjemlengsel likevel.
Gud, som jeg savner respekt for fotgjengere.
torsdag 3. desember 2009
onsdag 25. november 2009
Fram og tilbake er like forbanna langt
Etter å ha lagt bak oss 36 over gjennomsnittlig ubehagelige reisetimer, var vi endelig framme i Salta, en koselig by i kolonistil nord i Argentina, og på mange måter et lite stykke Europa. På hostelet fantes det trådløst internett og dusjer der man ikke måtte velge mellom trykk og varmt vann. Byen forøvrig var preget av en merkelig orden, og i veikryssene hadde de satt opp noen merkelige stolper med lys på. Disse hadde tydeligvis en hypnotiserende funksjon på bilførerne, og gjorde at noen valgte å stå helt i ro og vente til de i den kryssende gaten hadde kjørt, før de i et passelig tempo fortsatte på sin vei. På gatene hadde de også malt noen hvite striper med magisk maling, som gjorde at hvis du gikk på dem, ble det skap et slags energifelt rundt deg som frastøtte seg biler og gjorde det nærmest umulig å bli påkjørt. Intet mindre enn fascinerende.
Etter tre late dager med høy hengefaktor, betydelige mengder is og akkurat nok rusling rundt i Saltas brosteinsbelagte gater (som i ny og ne forsvant og dukket opp igjen etter eget forgodtbefinnende, hilsen frøken Retningssans), var det på tide å sette kursen for Bolivia og Santa Cruz igjen. Vi visste nå hva vi hadde å forholde oss til med tanke på reisetid, hadde planlagt og beregnet godt, og var optimistiske til det vi gikk ut fra at skulle bli en behagelig tur bestående av to etapper i gode busser, med noen timers venting og muligens et godt måltid imellom. Men, jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: dengang (wait for it) ei. Her det på sin plass med litt bakgrunnsinfo. Brigadistene er i Bolivia med 90 dagers turistvisum. For å kunne være her den siste måneden, må alle ut av landet, og komme inn igjen. Tidligere har det ikke vært noe problem å få 30 dager til, men dersom man ikke før det, må man søke om et slags arbeidsvisum. Det gjør dere eventuelt på grensen, hadde vi fått beskjed om. Det koster 85 dollar, og dere må ha bekreftelsesbrev fra organisasjonene dere jobber i. Javel.
Søndag morgen var vi oppe i otta for å ta buss 07.45. Seks timer etterpå var vi framme i Salvador Mazza, en støvete og stekende het liten by ved grensen til Bolivia. Vi fikk ut-stempel, tok farvel med Argentina og ruslet over brua over det som engang sikkert var en grenseelv, men nå så mest ut som et slags søkk i jorda. 100 meter lang gikk vi inn på det bolivianske immigrasjonskontoret og fisket igjen fram passene. Instruksene var å late som ingenting å gå for 30 turistdager til, men bolivianerne bet ikke på. Dere har allerede hatt 90 dager, sa betjenten. Ja, men vi vil gjerne søke om arbeidsvisum, sa vi, og smilte pent. Vel, sa han, det må dere gjøre på det bolivianske konsulatet i Argentina. Som ikke åpner før i morgen. Jeg angret umiddelbart på all optimismen jeg hadde våget å bære rundt på, og prøvde desperat å returnere til dagen før for å banke i alle bord jeg kunne se. Men til ingen nytte. Etter å ha diskutert så mye vi syntes var forsvarlig med bolivianerne måtte vi erklære fallitt og spasere lutrygget tilbake mot Argentina. Etter å ha forklart situasjonen inngående og bedt innstendig om at de måtte slippe oss inn, ble jeg stående i nærmere to timer i luken og konversere noe anstrengt med to argentinere som ikke hadde det spesielt travelt med å skaffe den siste signaturen vi trengte så lenge de kunne forhøre meg om min sivilstatus, mine intensjoner om giftermål, og min villighet til å bli med en av dem hjem, der han skulle «få meg til å slappe av».
I et villvær kom vi oss over grensen for andre gang, og hoppet i en taxi til Yacubia. Kølappen i banken fortalte oss at det var rundt 30 personer foran oss, og i god norsk stil multitasket vi og fant en notarius i mellomtiden. Hei kjære, hva kan jeg hjelpe deg med? sa den koselige mannen med litt skjegg som satt i et hull i veggen og tastet ivei. Jeg la fram mitt ærend, og hr. Notarius sa at ja, det kunne han selvfølgelig ordne. Ta med passkopier fra alle sammen, så er det gjort på et blunk. Jeg hentet kopiene, hr. Notarius spurte cirka hvor mye penger hver og en av oss hadde, jeg ga noen veldig omtrentlige og fullstendig oppdiktede svar, og Notarius skrev fire fine brev som hver fikk fire forskjellige stempler og ble signert av hr. Notarius og deretter av den respektive brigadist. Klokken var nå nærmere halv to, og konsulatet skulle stenge to. Med 20 minutter til stengetid ble vi én og én kalt opp i andreetasjen for å få behandlet søknadene. Da alle var ferdige, fikk vi beskjed om at vi nå måtte ta kopi av passet med visumet limt inn, og komme tilbake med kopien. Dette måtte gjøres i Yacuiba, Bolivia, siden den eneste kopisjappa i Salvador Mazza hadde lunsjpause...
Det berømte begeret var nå fylt til randen og i mitt stille sinn så jeg for meg hvordan jeg personlig kom til å be Håvard om å banke konsulen paddeflat hvis vi ikke snart ble sluppet ut av byråkratihelvete. Da bestemte universet seg plutselig for å gripe inn, og lykken snudde. Sekretæren ble likegodt med oss over grensen, der vi fikk tatt de nødvendige kopiene, og tok dem med seg tilbake. Etter å ha blitt stemplet inn i Bolivia greide Åsta med sine blonde fletter og nordiske sjarm å få lurt oss med på en buss som kom fra Argentina og egentlig ikke hadde lov å ta på passasjerer, men valgte å gjøre et unntak for fire trøtte og slitne, svette og ekle, men likefullt blåøyde (på den gode måten) og staselige norske ungdommer. Klokken ti om kvelden, knappe 38 timer etter å ha forlatt Salta, og med fire argentinske stempel i passet, ankom vi atter en gang gode, gamle Santa Cruz.
Plaza del Alma - fantastisk knallrosa restaurant/bar/håndverksutsalg med rågode mojitos.
Etter tre late dager med høy hengefaktor, betydelige mengder is og akkurat nok rusling rundt i Saltas brosteinsbelagte gater (som i ny og ne forsvant og dukket opp igjen etter eget forgodtbefinnende, hilsen frøken Retningssans), var det på tide å sette kursen for Bolivia og Santa Cruz igjen. Vi visste nå hva vi hadde å forholde oss til med tanke på reisetid, hadde planlagt og beregnet godt, og var optimistiske til det vi gikk ut fra at skulle bli en behagelig tur bestående av to etapper i gode busser, med noen timers venting og muligens et godt måltid imellom. Men, jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: dengang (wait for it) ei. Her det på sin plass med litt bakgrunnsinfo. Brigadistene er i Bolivia med 90 dagers turistvisum. For å kunne være her den siste måneden, må alle ut av landet, og komme inn igjen. Tidligere har det ikke vært noe problem å få 30 dager til, men dersom man ikke før det, må man søke om et slags arbeidsvisum. Det gjør dere eventuelt på grensen, hadde vi fått beskjed om. Det koster 85 dollar, og dere må ha bekreftelsesbrev fra organisasjonene dere jobber i. Javel.
I det knallrosa huset, med mitt nye røde skjerf.
Søndag morgen var vi oppe i otta for å ta buss 07.45. Seks timer etterpå var vi framme i Salvador Mazza, en støvete og stekende het liten by ved grensen til Bolivia. Vi fikk ut-stempel, tok farvel med Argentina og ruslet over brua over det som engang sikkert var en grenseelv, men nå så mest ut som et slags søkk i jorda. 100 meter lang gikk vi inn på det bolivianske immigrasjonskontoret og fisket igjen fram passene. Instruksene var å late som ingenting å gå for 30 turistdager til, men bolivianerne bet ikke på. Dere har allerede hatt 90 dager, sa betjenten. Ja, men vi vil gjerne søke om arbeidsvisum, sa vi, og smilte pent. Vel, sa han, det må dere gjøre på det bolivianske konsulatet i Argentina. Som ikke åpner før i morgen. Jeg angret umiddelbart på all optimismen jeg hadde våget å bære rundt på, og prøvde desperat å returnere til dagen før for å banke i alle bord jeg kunne se. Men til ingen nytte. Etter å ha diskutert så mye vi syntes var forsvarlig med bolivianerne måtte vi erklære fallitt og spasere lutrygget tilbake mot Argentina. Etter å ha forklart situasjonen inngående og bedt innstendig om at de måtte slippe oss inn, ble jeg stående i nærmere to timer i luken og konversere noe anstrengt med to argentinere som ikke hadde det spesielt travelt med å skaffe den siste signaturen vi trengte så lenge de kunne forhøre meg om min sivilstatus, mine intensjoner om giftermål, og min villighet til å bli med en av dem hjem, der han skulle «få meg til å slappe av».
Kloster i Salta by night. Åsta sitt verk.
Fotografiet, ikke klosteret.
Tilbake i Salvador Mazza tok vi inn på hotell og så dårlige filmer til det var på tide å legge seg. Neste morgen klokken åtte var vi utenfor konsulatet. Stengte. Vi hamret på døren, og en dame kom ut og kunne informere om at joda, konsulatet åpner klokken åtte. Klokken åtte boliviansk tid, altså en time etter. Sukk. En time etter kunne sekretærene fortelle oss at de 85 dollarene ikke kunne betales kontant, men måtte settes inn i Banco de Crédito i Yacuiba, grensebyen på den bolivianske siden. Men vi kan jo ikke dra til Bolivia! utbrøt jeg oppgitt. Åh, ingen av dere? svarte den tynne jenta med de teite brillene. Vel, da må vi vente til konsulen kommer, og høre hva vi kan gjøre. Vi så oppgitt på hverandre, jeg gikk for en reprise av min tordentale om ubrukelighet fra tre dager tidligere, og måtte til slutt få pappa til å ringe meg for å forsikre meg om at det fremdeles fantes fornuftige mennesker i verden. To timer etter ankom konsulen, og sa at neida, det er ikke noe problem å krysse grensa, bare forklar argentinerne at dere bare skal en tur i banken, så blir dere ikke stemplet ut. Også må dere huske å gå til en notarius å få en erklæring om at dere er økonomisk selvberget. I et villvær kom vi oss over grensen for andre gang, og hoppet i en taxi til Yacubia. Kølappen i banken fortalte oss at det var rundt 30 personer foran oss, og i god norsk stil multitasket vi og fant en notarius i mellomtiden. Hei kjære, hva kan jeg hjelpe deg med? sa den koselige mannen med litt skjegg som satt i et hull i veggen og tastet ivei. Jeg la fram mitt ærend, og hr. Notarius sa at ja, det kunne han selvfølgelig ordne. Ta med passkopier fra alle sammen, så er det gjort på et blunk. Jeg hentet kopiene, hr. Notarius spurte cirka hvor mye penger hver og en av oss hadde, jeg ga noen veldig omtrentlige og fullstendig oppdiktede svar, og Notarius skrev fire fine brev som hver fikk fire forskjellige stempler og ble signert av hr. Notarius og deretter av den respektive brigadist. Klokken var nå nærmere halv to, og konsulatet skulle stenge to. Med 20 minutter til stengetid ble vi én og én kalt opp i andreetasjen for å få behandlet søknadene. Da alle var ferdige, fikk vi beskjed om at vi nå måtte ta kopi av passet med visumet limt inn, og komme tilbake med kopien. Dette måtte gjøres i Yacuiba, Bolivia, siden den eneste kopisjappa i Salvador Mazza hadde lunsjpause...
Det berømte begeret var nå fylt til randen og i mitt stille sinn så jeg for meg hvordan jeg personlig kom til å be Håvard om å banke konsulen paddeflat hvis vi ikke snart ble sluppet ut av byråkratihelvete. Da bestemte universet seg plutselig for å gripe inn, og lykken snudde. Sekretæren ble likegodt med oss over grensen, der vi fikk tatt de nødvendige kopiene, og tok dem med seg tilbake. Etter å ha blitt stemplet inn i Bolivia greide Åsta med sine blonde fletter og nordiske sjarm å få lurt oss med på en buss som kom fra Argentina og egentlig ikke hadde lov å ta på passasjerer, men valgte å gjøre et unntak for fire trøtte og slitne, svette og ekle, men likefullt blåøyde (på den gode måten) og staselige norske ungdommer. Klokken ti om kvelden, knappe 38 timer etter å ha forlatt Salta, og med fire argentinske stempel i passet, ankom vi atter en gang gode, gamle Santa Cruz.
Hvem kan la være å bli sjarmert av denne fagre huldra?
fredag 20. november 2009
Ut på tur - kjempesur!
Da 90 dager, og dermed også turistvisumet mitt, begynte å gå mot en slutt, var det på tide å komme seg ut av Bolivia. Etter et par dager med samlet brigade i Cochabamba, der ingen så ut til å greie å bestemme seg for hvilket land de skulle dra til, bestemte Hanna, Åsta, Håvard og jeg oss til slutt for å sette kursen mot Argentina. Noen hadde fabulert om seks timer fra Santa Cruz til grensen, og deretter fire til Salta, den heldige byen som skulle æres med vår tilstedeværelse en langhelg. Fullstendig akseptabelt, tenkte vi, med en aldri så liten mistanke om at det kanskje ikke kom til å bli riktig så enkelt.
Åsta og jeg på bussen.
Tirsdag kveld hoppet vi i en taxi og kom oss ned til bussterminalen i Cochabamba, der vi etter mye om og men, og en litt sur busselskapdame som kanskje syntes jeg kunne skjønne litt mer og spørre litt mindre, fant bussen vi skulle ta, og kom oss ombord. Hanna og Håvard, som er vant til melkeruta til Vallegrande, ble sjokkerte over konseptet «bus cama», der setene er brede, myke, og kan legges så langt bak at man sover så godt som noe sted. «Nei! No ser eg ikkje mine egne auge!» utbrøt Hanna, og satte seg fornøyd ned. Bussen hadde flere uforklarlige lange stopp iløpet av natten, og vi ankom Santa Cruz cirka tre timer forsinket. Vel vel. På bussterminalen ble vi tilnærmet av en fyr som gjerne ville selge oss billett til Salta, og lovte oss at for 50 USD skulle vi bli fraktet i buss til grensebyen Yacuiba, hentet av fyr og fraktet over grensen, og plassert på en ny buss helt fram. Direkte! Vi fikk telefonnummer til vår mann i Yacuiba, og satte oss i bussen, som plutselig var blitt til en trufi, eller minivan, om du vil. I begynnelsen var vi fem, og det var ganske greit, men på veien plukket vi opp flere folk, og det ble etterhvert forholdsvis trangt og klamt, ettersom temperaturen steg og humøret sank. Sjåføren, en ganske hissig argentiner, ropte og skrek til alle andre biler på veien, og kalte dem for esler og det som verre er da de ikke var raske nok ut av rundkjøringene. Etter et par timer stoppet han bilen ved noen kiosker, og sa «Gå på do!». Så gjorde vi det.
I Camiri ble vi uten forvarsel husjet ut av bilen og inn i en annen. I Villamontes skjedde det samme igjen. Med bare én times reising igjen begynte nervene mine å bli ganske tynnslitte, og da sjåføren i den tredje trufien satte på cumbia (bolivias svar på danseband) på full guffe, så jeg meg nødt til å be ham pent om å skru ned. Og det gjorde han. Også skrudde han opp igjen fem minutter etterpå. Åsta og Hanna tok saken i egne hender og dekket til høyttalerne i baksetet med gensere. Det var tydelig at han ikke helt skjønte hva som skjedde, og skrudde opp volumet enda mer. Flott.
Til slutt var vi framme i Yacuiba, og ringte den fremmede mannen, som sporenstreks fant oss og tok oss med til kontoret. Der fant vi ut at de ville ha 10 USD til for å ta oss med over grensen og ordne billetter i Argentina. Vi ble ganske irriterte, men måtte til slutt bare gi oss. Inn i en ny taxi bar det, med vår mann i bagasjerommet, først ved siden av bagasjen, deretter under. Ops. På det bolivianske immigrasjonskontoret ble passe nøye sjekket av tre(!) betjenter, og deretter stemplet. Da jeg endelig trodde at vi var ferdige der, kom det en fjerde jypling og ville se passene igjen. Klokken begynte å bli åtte om kvelden, jeg hadde ikke spist mat hele dagen, jeg var trøtt og varm, svett og ekkel, og hadde negative blodsukkerverdier. Fyren tok passet mitt, og spurte hva jeg het. «Maren-Anne Melvik», sa jeg, og han skjønte selvfølgelig ingenting. Jeg gjentok navnet mitt, og da han fortsatt ikke skjønte, pekte jeg bare oppgitt i passet. «Skal jeg stave det for deg, lille venn?», tenkte jeg i mitt stille sinn, men holdt klokelig kjeft. De andre bare lo av meg da jeg spydde ut edder og galle om Bolivia, luring, venting, ubrukelighet og strukturell fucked up-het, og jeg kjente at NÅ, nå må jeg ut av dette landet umiddelbart. Vi måtte såklart vente usaklig lenge for å få passene stemplet på den argentinske siden, men til slutt var vi endelig der. Argentina, det lovede land. Med varmt vann i springen og trykk i dusjen. Som ikke er elektrisk. Med trafikklys og trafikanter som respekterer dem. Med et par timer pause på restaurant, med mat, appelsinjuice og gjenoppretting av intimsfæren, steg humøret betraktelig, og da bussen attpåtil viste seg å ha air conditioning var det lite som kunne ha gjort kvelden bedre.
Vi kjørte ut fra bussterminalen og tenkte at nå, nå er det straka vegen. Dengang ei. Etter fem minutter stoppet bussen, og vi fikk beskjed om å gå ut og ta med all bagasjen for tollinspeksjon. Javel. Mannen bak bordet luktet fyll, tygde koka, fniste da han åpnet ytterlommen på sekken, som forøvrig var det eneste han åpnet, og fant de fine blondetrusene mine, og lot meg gå videre. Alle gikk ombord i bussen igjen, men idet vi hadde lent oss godt tilbake og lukket øynene, stoppet vi IGJEN. Ny inspeksjon. Denne gangen med litt faktisk inspisering og en slags hund i et bur i veikanten, men det helt store var det ikke. For tredje gang gikk vi inn i bussen, som startet opp, svingte til venstre og stoppet på en ny bussterminal. Og ble stående.
Ganske ukorrekt hagepynt.
Etter 20 minutter med gjetteleker om flamingoer og verdens undergang, fikk vi beskjed om at vi måtte bytte buss. Det hele begynte å bli litt latterlig, men vi gjorde som vi ble fortalt, og endelig, etter tre trufier, en taxi, to immigrasjonskontorer, en taxi til, en buss, to tollinspeksjoner, en buss til og totalt 30 timers reise, ankom vi Salta i femtiden torsdags morgen, der vi ble møtt av en hyggelig hostel-innkaster som betalte taxi og på ingen måte prøvde å lure oss. Go Argentina!
Håvard og jeg i Salta.
torsdag 12. november 2009
Tre og en halv time i en brigadists liv
Det er ikke alle brigadedagene som er like fylte med arbeidsoppgaver. Faktisk er det de færreste. Forleden dag skulle jeg imidlertid ut og gjøre to intervjuer i Plan3000, den desidert kjipeste og mest slummete bydelen i Santa Cruz. Etter at jeg skjønte at Ana Rubena ikke hadde tenkt å være med, men sende meg alene for å finne to ukjente mennesker på to ukjente steder, brukte jeg hele formiddagen til å grue meg, men da ettermiddagen kom, var det bare å komme seg avgårde. Så, for at dere (dette er meg når jeg går ut fra at mer enn én person leser bloggen... Hei Mamma!) skal få et inntrykk av akkurat hvordan det går for seg når man skal utføre forholdsvis enkle oppgaver her til lands, har jeg skrevet ned Beretningen om Tirsdag 12. november 2009, steg for steg.
16.30 Drar hjemmefra. Litt nervøs, vet ikke helt hvor jeg skal. Har fått beskjed om å ta micro nummer 96, 86 eller 59.
16.33 Lar 86 og 59 passere fordi jeg plutselig ikke er helt sikker på om det var det hun sa likevel.
16.38 Tar 96. Den går ikke dit jeg skal.
16.53 Går av microen og spør etter veien. Det er visst litt langt. Begynner å gå.
16.55 Spør om veien på nytt. Det er fremdeles langt.
16.56 Tar en annen micro.
16.59 Går av. Spør en "cholita" (urfolkskvinne) hvor Casa de la Juventud Igualitaria er. Det er der, sier hun og peker på huset ved siden av.
17.00 Går inn i huset, og spør en dame. Hun vet ikke hva jeg snakker om. Går tilbake i retningen jeg kom fra.
17.01 Ser huset, og går inn.
17.02 Spør etter Milton, mitt ukjente intervjuobjekt. Ingen vet hvor han er. Han er i hvert fall ikke der.
17.05 Noen ringer Milton. De er ikke helt enige om hvor han er.
17.10 Prater med en tilfeldig fyr som heter Boris. Milton skal visstnok komme snart.
17.20 Føler meg teit, og går ut og setter meg på fortauskanten.
17.30 Milton er en halvtime forsinket.
17.39 Begynner å spille Snake. Selvfølgelig har jeg Snake på moblofonen min, åjadda!
17.411 Taper. Hvem bryr seg om Snake uansett? Snake er et dustespill.
17.45 Bekymret for at Milton kanskje har kommet uten at jeg vet hvem han er.
17.47 Ser en moped som heter Hunda.
17.55 Prater med Boris om etymologien til ordet "Norge".
18.13 Milton ankommer!
18.14 Milton sier at jeg heller kan intervjue en annen fyr. Javel.
18.21 Intervjuet er over. Takk for meg. Begynner å gå mot stedet der neste intervju skal foregå.
18.25 En mann slenger ut utstyret og tisser på gata rett foran meg.
18.55 Kjøper cuñape, den eneste bakevaren jeg kan spise, som er lagd av yuca-mel istedetfor hvete.
18.57 Legger merke til at jeg ikke har småpenger til micro hjem, og kjøper kaffe og havregryn for å få veksel.
18.59 Spør folk om de vet hvor boden til don Tomas er.
19.01 Finner boden. Don Tomas er ikke der, men kona hans sier at jeg skal sette meg ned og hjelpe henne å selge. Javel.
19.03 En trillebår med bananer går forbi med en liten dame på slep.
19.10 Don Tomas ringer kona si. Hun sier "Ja, hun er her, hun har ventet lenge!"
19.26 En mann går forbi med et lass juletreglitter slengt over skulderen. Det er ca. 25 grader ute. Absurd.
19.29 Don Tomas ankommer, og det viser seg at vi faktisk har hilst før, og at han kjenner meg igjen. Jeg føler meg nesten litt lokal.
19.47 Intervjuet er over.
19.52 Jeg setter meg på rett micro på første forsøk. Mestringsfølelsen er på topp, og jeg sender mer enn én skrytemelding. Jepp.
16.30 Drar hjemmefra. Litt nervøs, vet ikke helt hvor jeg skal. Har fått beskjed om å ta micro nummer 96, 86 eller 59.
16.33 Lar 86 og 59 passere fordi jeg plutselig ikke er helt sikker på om det var det hun sa likevel.
16.38 Tar 96. Den går ikke dit jeg skal.
16.53 Går av microen og spør etter veien. Det er visst litt langt. Begynner å gå.
16.55 Spør om veien på nytt. Det er fremdeles langt.
16.56 Tar en annen micro.
16.59 Går av. Spør en "cholita" (urfolkskvinne) hvor Casa de la Juventud Igualitaria er. Det er der, sier hun og peker på huset ved siden av.
17.00 Går inn i huset, og spør en dame. Hun vet ikke hva jeg snakker om. Går tilbake i retningen jeg kom fra.
17.01 Ser huset, og går inn.
17.02 Spør etter Milton, mitt ukjente intervjuobjekt. Ingen vet hvor han er. Han er i hvert fall ikke der.
17.05 Noen ringer Milton. De er ikke helt enige om hvor han er.
17.10 Prater med en tilfeldig fyr som heter Boris. Milton skal visstnok komme snart.
17.20 Føler meg teit, og går ut og setter meg på fortauskanten.
17.30 Milton er en halvtime forsinket.
17.39 Begynner å spille Snake. Selvfølgelig har jeg Snake på moblofonen min, åjadda!
17.411 Taper. Hvem bryr seg om Snake uansett? Snake er et dustespill.
17.45 Bekymret for at Milton kanskje har kommet uten at jeg vet hvem han er.
17.47 Ser en moped som heter Hunda.
17.55 Prater med Boris om etymologien til ordet "Norge".
18.13 Milton ankommer!
18.14 Milton sier at jeg heller kan intervjue en annen fyr. Javel.
18.21 Intervjuet er over. Takk for meg. Begynner å gå mot stedet der neste intervju skal foregå.
18.25 En mann slenger ut utstyret og tisser på gata rett foran meg.
18.55 Kjøper cuñape, den eneste bakevaren jeg kan spise, som er lagd av yuca-mel istedetfor hvete.
18.57 Legger merke til at jeg ikke har småpenger til micro hjem, og kjøper kaffe og havregryn for å få veksel.
18.59 Spør folk om de vet hvor boden til don Tomas er.
19.01 Finner boden. Don Tomas er ikke der, men kona hans sier at jeg skal sette meg ned og hjelpe henne å selge. Javel.
19.03 En trillebår med bananer går forbi med en liten dame på slep.
19.10 Don Tomas ringer kona si. Hun sier "Ja, hun er her, hun har ventet lenge!"
19.26 En mann går forbi med et lass juletreglitter slengt over skulderen. Det er ca. 25 grader ute. Absurd.
19.29 Don Tomas ankommer, og det viser seg at vi faktisk har hilst før, og at han kjenner meg igjen. Jeg føler meg nesten litt lokal.
19.47 Intervjuet er over.
19.52 Jeg setter meg på rett micro på første forsøk. Mestringsfølelsen er på topp, og jeg sender mer enn én skrytemelding. Jepp.
tirsdag 3. november 2009
Burn
I helgen hadde vi storfint besøk fra La Paz, og siden søndag var Erika Paolas bursdag, bestemte vi oss for å ta turen til et av de utallige bassenganleggene som ligger spredt rundtomkring i byens umiddelbare periferi, til glede for hete cruceños fra middelklassen. Etter å ha kapret hver sin solseng, og hatt noen turer i bassenget, registrerte jeg at jeg så smått begynte å bli litt rød. Jeg burde nok ha smurt meg, tenkte jeg, og gjorde det. Altfor sent. Det var ikke før vi kom tilbake til byen sent om ettermiddagen at jeg skjønte hvor ille det faktisk var, men det var lite å gjøre med det, og Erika og jeg gikk for å spise og gå på kino. Jeg må ha sett ganske pussig ut, der jeg gikk, rød som en tomat, med det mest vanvittige bikiniskillet i historien, men man har jo etterhvert blitt vant til å tiltrekke seg oppmerksomhet på grunn av hudfargen, så det gikk greit.
Det som ikke gikk like greit, var å kjøpe popcorn til filmen. Mens vi sto i kø kjente jeg plutselig en velkjent svimmelhet, alle lyder ble på mystisk vis vattdempet, og jeg tenkte at nå, nå besvimer jeg, og det blir ikke litt gøy engang. Besvime på Cine Center, det er en skjebne verre døden, var det eneste jeg klarte å fokusere på mens jeg lette etter et sted å sette meg ned. Jeg så for meg hysteriet som ville oppstå, all den uønskede og ekle oppmerksomheten jeg nødvendigvis kom til å få, og sist, men ikke minst, at noen kanskje kom til å prøve å løfte meg eller noe, og at jeg da sannsynligvis faktisk kom til å dø av smertene det ville forårsake at noen kom borti huden min. Jeg greide imidlertid å avverge katastrofen da jeg fant et toalett og fikk litt kaldvann i ansiktet, og alt ble meget bedre da vi endelig kom inn i den kjølige kinosalen.
Filmen, som vi trodde var en ganske vanlig sexy komedie, var alt annet enn det. Enda et eksempel på at å oversette filmtitler ikke alltid er like vellyket. Diabólica Tentación, sto det på plakaten, over et forholdsvis hot bilde av Megan Fox. Djevelsk fristelse. Tja, det høres ut som lettspist underholdning på en søndagskveld, tenkte vi, og ante fred og ingen fare. Det skulle vise seg at "djevelsk" var brukt i ganske bokstavelig forstand, og at filmen egentlig het Jennifer's Body, og var en klassisk high school-grøsser. Ta en neve hoggtenner, bøtter med blod, spy alá Exorsisten og litt klining venninner imellom (MYE lyd i salen på dette tidspunktet), og du treffer rett hjem hos det latinamerikanske publikum.
Nå er det tirsdag, og jeg må fremdeles gjøre alle ting veldig sakte for å unngå den kjipe følelsen av at huden holder på å vrenges av kroppen. Regnet som skulle komme til lørdag, har enda ikke kommet, men i dag er det overskyet og ganske lovende. The bright side er at jeg har lært å ligge helt stille på rygg og sove.
Kristian og Erika Paola på bursdagsmiddag.
Det som ikke gikk like greit, var å kjøpe popcorn til filmen. Mens vi sto i kø kjente jeg plutselig en velkjent svimmelhet, alle lyder ble på mystisk vis vattdempet, og jeg tenkte at nå, nå besvimer jeg, og det blir ikke litt gøy engang. Besvime på Cine Center, det er en skjebne verre døden, var det eneste jeg klarte å fokusere på mens jeg lette etter et sted å sette meg ned. Jeg så for meg hysteriet som ville oppstå, all den uønskede og ekle oppmerksomheten jeg nødvendigvis kom til å få, og sist, men ikke minst, at noen kanskje kom til å prøve å løfte meg eller noe, og at jeg da sannsynligvis faktisk kom til å dø av smertene det ville forårsake at noen kom borti huden min. Jeg greide imidlertid å avverge katastrofen da jeg fant et toalett og fikk litt kaldvann i ansiktet, og alt ble meget bedre da vi endelig kom inn i den kjølige kinosalen.
Filmen, som vi trodde var en ganske vanlig sexy komedie, var alt annet enn det. Enda et eksempel på at å oversette filmtitler ikke alltid er like vellyket. Diabólica Tentación, sto det på plakaten, over et forholdsvis hot bilde av Megan Fox. Djevelsk fristelse. Tja, det høres ut som lettspist underholdning på en søndagskveld, tenkte vi, og ante fred og ingen fare. Det skulle vise seg at "djevelsk" var brukt i ganske bokstavelig forstand, og at filmen egentlig het Jennifer's Body, og var en klassisk high school-grøsser. Ta en neve hoggtenner, bøtter med blod, spy alá Exorsisten og litt klining venninner imellom (MYE lyd i salen på dette tidspunktet), og du treffer rett hjem hos det latinamerikanske publikum.Selvportrett: Dokumentering.
Bildet yter egentlig ikke rødfargen rettferdighet.
Plaskebasseng bak huset er fint når varmen er som verst. Kristian og José har det storveis.
fredag 30. oktober 2009
Konspirasjon! (eller: La hoja de coca no es droga)
Fra spøk til alvor. Kjøpesentre er ikke den eneste manifestasjonen av amerikansk innflytelse man ser her i Bolivia, og heller ikke den verste. Stadig press fra De Forente Stater i nord har tradisjonelt sett plassert Bolivia mellom barken og veden i flere sammenhenger. Eksempelvis er Bolivia storprodusent av koka, en plante som i tusenvis av år har blitt ansett som et vidundermiddel som kurerer både hodepine, neseblod, magesår og astma, og har du tenkt deg til La Paz, Potosí eller andre byer i høylandet, kan jeg garantere at koka-te vil bli din beste venn i kampen mot høydesyken. Så hva er problemet? Amerikansk narkotikapolitikk. Fra kokabladene kan man ekstrahere alkaloiden kokain, som, sammen med cirka 14 andre stoffer, etter å ha blitt utsatt for visse kjemiske prosesser, blir til det forbudte stoffet vi kjenner som, du gjettet det; kokain.
Kokainmisbruk er ikke særlig utbredt i verken Bolivia eller Latin-Amerika som sådan. Det er det derimot i USA. Det er hevet over enhver tvil at kokainen framstilles av kokablader fra Bolivia, Peru og Colombia, men det aller meste av sluttproduktet finner på en eller annen måte veien til USA eller Europa, gjerne ved hjelp av litt korttenkte, storbrystede norsk-bolivianske jenter på heisatur. Ifølge USA er løsningen på dette problemet det man kaller coca eradication. Siden 1961 har den amerikanske regjeringen drevet utrydding av kokaplantasjer i den andinske regionen av Sør-Amerika, ved bruk av kjemiske ugressmidler, brenning og kutting, metoder som alle tre har betydelig negativ innvirkning på miljøet. President Evo Morales har ved flere anledninger presisert at «koka er IKKE kokain», og det sies at han ved én anledning tok fram et kokablad foran en FN-forsamling, pekte og sa «Dette er grønt, ikke hvitt». Hardcore. Koka er lovlig i Bolivia og Peru, men ellers forbudt over hele verden. I USA gjør man ett eneste unntak. Stepan Company i New Jersey har lisens til å importere kokablader. Hvorfor? De-kokainisert kokaekstrakt er en av ingrediensene i Coca Cola. Sa noen dobbeltmoral?
USA har gjennom flere tiår over en lav sko lagt seg oppi boliviansk politikk og nærmest diktert endel beslutninger gjennom incentivering, som USAID, trusler, tvang og det man rett og slett vil kalle snikete, ufint, skittent spill. I august 2006, under George W. Bush, ble Philip S. Goldberg utnevnt til ambassadør i Bolivia av det amerikanske senatet. Året etter kom de første anklagene om at den amerikanske ambassaden drev med finansiering av opposisjonen, det vil si høyresiden, i Bolivia. Etter avsløringer om at ambassaden hadde instruert Peace Corps-frivillige til å spionere og samle informasjon om eventuelle cubanere eller venezolanere som måtte befinne seg i Bolivia, og episoder der Goldberg offentlig gjorde narr av Bolivia og Morales-regjeringen, ble Goldberg først nektet adgang til presidentpalasset, og i september 2008, utvist fra Bolivia og erklært persona non grata. Den amerikanske regjeringen benektet alle anklager, og sa at beskyldningene mot Goldberg var grunnløse. Ambassaden drev utelukkende med diplomati.
23. oktober i år, mer eller mindre ett år etter, ble det kjent at Barack Obama kommer til å nominere Goldberg til stillingen Assistant Secretary at the Bureau of Intelligence and Research. Álvaro García Linera, visepresident i Bolivia, hadde dette å si om saken: «Man går ikke fra utenrikstjenesten til å bli etterretningssjef i verdens største supermakt på en-to-tre. Det er ikke som å skifte dress.» Jeg har bare én ting å si til det: Word.
onsdag 21. oktober 2009
Cochabamba, ALBA og kompulsiv debattering
Det har vært en begivenhetsrik helg i Latin-Amerika. I Cochabamba var det stormøte for medlemslandene i ALBA (Den Boliviarianske Alliansen for Vårt Amerika), som er et alternativ til frihandelsavtalene USA til stadighet prøver å trø nedover hodene på de latin-amerikanske landene. Siden grunnleggelsen i 2004, har antall medlemsland økt fra opprinnelige Cuba og Venezuela, til ni latin-amerikanske og karibiske land, blant dem Bolivia. Tanken er at samarbeidet skal baseres på gjensidig støtte heller enn konkurranse og profitt. Blant temaene som ble diskutert på helgens stormøte, var "el Sucre", den nye virtuelle myntenheten man ønsker å innføre allerede 1. januar 2010, for å erstatte den amerikanske dollaren som per i dag er standard betalingsmiddel i den regionale og internasjonale handelen.Parallelt med toppmøtet arrangerte også de sosiale bevegelsene sitt eget møte, der de diskuterte mange av de samme sakene, og i motsetning til mange steder i verden der grasrota oftest ønsker å forstyrre eller helst forhindre internasjonale toppmøter fra å gå av stabelen, har de venstrevridde regjeringene her i Latin-Amerika forholdsvis stor støtte og tillit fra mange sosiale organisasjoner, og er dessuten kjent for å lytte til folkets forslag.
Jeg kom til byen først etter at møtene var over, for å delta på et seminar arrangert av norske SAIH, om kvinner, og da spesielt urfolkskvinner, i høyere utdanning. Tidvis langdrygt, men også ganske interessant. Det var spennende å se hvordan programmet var lagt opp etter norsk standard, med bolker på 15 og 20 minutter, og pauser på usle 30. Jeg skjønte øyeblikkelig at det kom til å skli kraftig ut. Og det gjorde det selvfølgelig. Første dag skulle vi begynne ni, og ingenting skjedde før halv elleve. De tre innlederne som hver hadde 20 minutter å snakke på, brukte gjennomsnittlig over 40, og så videre, og så videre.
Cochabamba er uansett en helt fantastisk by, og etter knappe tre dager hadde jeg ikke noe lyst å reise tilbake til varme, skitne og masete Santa Cruz. Klimaet er perfekt, byen er full av koselige små kafeer og butikker, det er lite trafikk og man slipper å tygge sand hele tiden. Også er det fjell. Santa Cruz er flat som en padde, og hvor enn man er ser man ikke lenger enn til neste gatehjørne. For meg, som har retningssans som en stiftemaskin, er jeg nødt til å ha fjell eller fjord å orientere meg etter, og vandrer dermed rundt som et spørsmålstegn av en gringa mesteparten av tiden her i byen.
Et annet viktig tema for ALBA-samarbeidet, er ønsket om å opprette en internasjonal klimadomstol, for å kunne dømme og sanksjonere selskaper eller stater som forbryter seg mot det vår kjære Evo liker å kalle Moder Jords rettigheter. Da jeg og noen av mine medbrigadister satt på gresk restaurant forleden kveld, dreide samtalen seg nettopp om dette, og jeg innså plutselig at vi kanskje har blitt for ivrige når det gjelder diskusjoner og debatter, da vi plutselig spontant begynte å be om innlegg eller kommentarer ved bruk av håndtegn...
Det obligatoriske turistbildet:
Kristian, Hanna og Håvard i Cochabamba.
Jeg kom til byen først etter at møtene var over, for å delta på et seminar arrangert av norske SAIH, om kvinner, og da spesielt urfolkskvinner, i høyere utdanning. Tidvis langdrygt, men også ganske interessant. Det var spennende å se hvordan programmet var lagt opp etter norsk standard, med bolker på 15 og 20 minutter, og pauser på usle 30. Jeg skjønte øyeblikkelig at det kom til å skli kraftig ut. Og det gjorde det selvfølgelig. Første dag skulle vi begynne ni, og ingenting skjedde før halv elleve. De tre innlederne som hver hadde 20 minutter å snakke på, brukte gjennomsnittlig over 40, og så videre, og så videre.
Min vertsmor Ana Rubena og en fin "cholita"
var ordstyrere på dag to.
Cochabamba er uansett en helt fantastisk by, og etter knappe tre dager hadde jeg ikke noe lyst å reise tilbake til varme, skitne og masete Santa Cruz. Klimaet er perfekt, byen er full av koselige små kafeer og butikker, det er lite trafikk og man slipper å tygge sand hele tiden. Også er det fjell. Santa Cruz er flat som en padde, og hvor enn man er ser man ikke lenger enn til neste gatehjørne. For meg, som har retningssans som en stiftemaskin, er jeg nødt til å ha fjell eller fjord å orientere meg etter, og vandrer dermed rundt som et spørsmålstegn av en gringa mesteparten av tiden her i byen.
Et annet viktig tema for ALBA-samarbeidet, er ønsket om å opprette en internasjonal klimadomstol, for å kunne dømme og sanksjonere selskaper eller stater som forbryter seg mot det vår kjære Evo liker å kalle Moder Jords rettigheter. Da jeg og noen av mine medbrigadister satt på gresk restaurant forleden kveld, dreide samtalen seg nettopp om dette, og jeg innså plutselig at vi kanskje har blitt for ivrige når det gjelder diskusjoner og debatter, da vi plutselig spontant begynte å be om innlegg eller kommentarer ved bruk av håndtegn...Koordinator Reidun sammen med Kaja, Ingjerd
og Håvard "Liker ikke menneskerettigheter" Grastveit.
onsdag 14. oktober 2009
Tilbake i byen
"Lenge siden du har blogget, ser jeg", sa min gode venn Marius til meg i dag. Og det er det.
ESA ble ikke like spennende som vi kanskje hadde sett for oss, og jeg greide å pådra meg en skikkelig kjip forkjølelse. Det begynner å bli smertefullt åpenbart at disse latinamerikaneren er veldig glad i store ord, formalitet, heder og ære, hilsninger velkomstønskinger og alt det der, og det var ikke alltid like greit å grave fram nok tålmodighet. Det hele ble likevel mer enn verdt det da hele kalaset ble avsluttet med besøk av selveste Evo, fløyet inn med helikopter, akkurat som liket til Che Guevara, da han ble drept i La Higuera, en liten landsby like i nærheten, 8. oktober for 42 år siden. Og da ble det jammen fortgang i sakene! Når presidenten har det travelt, greier folk å begrense seg til å snakke kun 60% svada, og det i et durabelig tempo. Evo ga en forholdsvis inspirert tale på 15 minutter, og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.
Nå er jeg tilbake i Santa Cruz, andre arbeidsperiode har begynt, og brigaden skal ikke samles igjen før i desember. Andre reisebrev er lagd, og burde være i posten om ikke så veldig lenge. For de som ikke aner
hva jeg snakker om, skriver brigaden tre reisebrev i løpet av oppholdet, og for ringe 200 kroner kan DU få alle utgavene i postkassen. Reisebrevet inneholder fine tekster og bilder, og er vel verdt å lese. Interessert? Gi meg et pip.
Also, det vokser mango og avocado på trærne i hagen min, og jeg gleder meg så vanvittig mye til de blir modne. Det blir best i hele verden. Avocadoen er fremdeles bitteliten. Foten er med for å illustrere dette. Og for å vise hvor pene tånegler jeg har. Jeg er nemlig ikke her bare for å brigadere, men også for å investere i og stimulere skakkjørte ulandsøkonomier gjennom kjøp av tjenester som pedikyr og bikinivoksing, og produkter som små øredobber formet som hatter. Forøvrig sies det at handelsbalansen til Bolivia i år er på rettsiden av streken. Hurra for nasjonalisering av petroleumsindustrien! Viva Evo!
Onsdag for to uker siden begynte brigadistene sakte men sikkert å lekke innover mot Santa Cruz for politisk program nummer to. Torsdags kveld var vi bestemte på å gå ut og ha det gøy, og etter mat og noen margaritas på den mexicanske restauranten noen av oss (Erika Paola) allerede har besøkt fem ellers seks ganger, fant vi til slutt veien til en karaokebar. Yes sir. Vi fant ganske fort ut at vi ikke hadde så veldig mye peiling på Populærmusikk fra Latin-Amerika (hvem tar referansen?), men heldigvis fant vi en og annen engelskspråklig hit vi så monn i. Michael Jacksons "Thriller" har tydeligvis deler vi ikke har hørt så nøye på før, men det gjorde ingenting. Senere bestemte Eilif og jeg (unnskyld hvis det var en tredje person der som jeg ikke husker akkurat nå) oss for å sette alle kluter til, Broadway style, og synge Frank Sinatras "New York, New York". Godt valg. Jubelen ville ingen ende ta, og ikke ett sete var tørt. Vel, jeg overdriver litt, men Kaja sa det var fantastisk.
Fredag skulle brigaden reise til Vallegrande for å delta på Encuentro Social Alternativo (ESA). Jeg våknet om morgenen og skjønte umiddelbart at seks timer med hold deg i stolkarmen, lek du er med, og dermed så humper vi opp og ned, kom til å bli heller ubehagelig. Jeg krøket meg opp av senga, og satte i gang den smertefulle prosessen det var å stå oppreist. Til alle som eventuelt lurte, kan jeg fortelle at dagen derpå er MYE verre når temperaturen nærmer seg 40 grader, og det lille huset man bor i har blikktak og fungerer som en ovn. Jeg greide imidlertid sakte men sikkert å få pakket sekken og kommet meg bort til Josés hus, der de andre var. Heldigvis viste det seg at avreise ikke var klokken ett, men halv fire (overraskelse...), så vi bestemte oss for at optimal utnyttelse av tiden ville være å dra til byen og fortære en egg- og baconbasert frokost. Ikke noe bacon på meg, men egg-, brus- og iskaffebasert frokost fungerte også utmerket.
I Vallegrande bodde vi 15 stykker i et hus med tre soverom. Intimt. Jeg delte seng med Hanna og Håvard, og skjønte lite den nest siste natta da jeg våknet av at Hanna, som lå i midten, smøyg seg nedover, under dyna, og ut av senga i fotenden. Der ble hun stående i noen øyeblikk, før hun smøyg seg samme veien tilbake. Da jeg konfronterte henne med den noe besynderlige oppførselen dagen etter, sa hun at hun var nødt til å gjøre det for å få puste. Åh, sa jeg, jeg trodde liksom det var meningen at jeg skulle legge meg inntil deg når du la armen rundt meg. Jo, sa hun, men grunnen til at jeg gjorde dét, var jo mest at det ikke var plass til den noe annet sted. Brigade love.
Åsta drikker chicha (gjæret maisbrygg)
på seremonielt vis under åpningen av ESA.
ESA ble ikke like spennende som vi kanskje hadde sett for oss, og jeg greide å pådra meg en skikkelig kjip forkjølelse. Det begynner å bli smertefullt åpenbart at disse latinamerikaneren er veldig glad i store ord, formalitet, heder og ære, hilsninger velkomstønskinger og alt det der, og det var ikke alltid like greit å grave fram nok tålmodighet. Det hele ble likevel mer enn verdt det da hele kalaset ble avsluttet med besøk av selveste Evo, fløyet inn med helikopter, akkurat som liket til Che Guevara, da han ble drept i La Higuera, en liten landsby like i nærheten, 8. oktober for 42 år siden. Og da ble det jammen fortgang i sakene! Når presidenten har det travelt, greier folk å begrense seg til å snakke kun 60% svada, og det i et durabelig tempo. Evo ga en forholdsvis inspirert tale på 15 minutter, og alle var enige om at det hadde vært en fin dag.Nå er jeg tilbake i Santa Cruz, andre arbeidsperiode har begynt, og brigaden skal ikke samles igjen før i desember. Andre reisebrev er lagd, og burde være i posten om ikke så veldig lenge. For de som ikke aner
hva jeg snakker om, skriver brigaden tre reisebrev i løpet av oppholdet, og for ringe 200 kroner kan DU få alle utgavene i postkassen. Reisebrevet inneholder fine tekster og bilder, og er vel verdt å lese. Interessert? Gi meg et pip.
onsdag 30. september 2009
Brigade - en øvelse i selvbeherskelse
Noen ganger merker jeg at jeg bokstavelig talt bare vil rive meg i håret av frustrasjon når jeg hører eller opplever enkelte ting her nede. Her om dagen fortalte min vertsmor meg om den lange, og stadig ikke avsluttede, prosessen hun går gjennom for å få godkjent utdanningen sin og tatt den avsluttende eksamen. Det tok en god halvtime å fortelle hele historien med alle trinnene, og jeg merket at jeg nesten ble litt svett der jeg satt, og jeg tror egentlig ikke at jeg noensinne faktisk har måpt skikkelig før, men det gjorde jeg denne dagen. For en nordkvinne som er vant til å søke på høyere utdanning med noen få klikk på internett, og som automatisk kommer til å få vitnemålet sitt i posten, ble det litt mye. Det neste avsnittet er litt langt, og hvis du ikke har lyst å lese mye, eller ikke har god tid, anbefaler jeg at du hopper over det, og leser de to siste i stedet.
Ana Rubena begynte å studere på et privat institutt, fordi de lovte henne at etter tre år ville hun kunne bygge på med to år på universitetet, og slik få sin licenciatura. De lovte henne også at dersom hun flyttet fra La Paz, der hun bodde, til Santa Cruz, ville hun kunne avslutte de tre årene der. Midtveis i utdannelsen flyttet hun til Santa Cruz, der det viste seg at de slett ikke hadde de samme kursene. Men de skulle starte neste semester! Eller ikke. Nærmere tre år gikk det før hun fikk gjort seg ferdig. Neste trinn, inn på universitetet. Første problem: i La Paz ville de ikke godkjenne utdannelsen fra Santa Cruz. Ordne dette. Neste problem: Instituttet hadde brukt en eksamensform som man for fem år siden sluttet å bruke. Ordne dette. Neste problem: Instituttet hadde aldri hatt tillatelse til å undervise det de underviste i. Til slutt ble ting ordnet, og hun fullførte de to siste årene på universitetet. Og for hver gang noe skar seg, var det å fysisk reise til La Paz for å levere inn de nye papirene. Ikke sende i post, ikke ringe, ingen elektroniske skjemaer. Ta med papirer, reise 18 timer med buss, gå inn på kontoret, levere fra seg papirer. Når man til slutt skulle tro at alt var i orden, og alt skulle godkjennes for å ta den siste, avsluttende eksamen, var problemet plutselig at hun ikke hadde rett type fødselsattest. De har nemlig nye nå. Og kan man bestille det på nett? Nei. Man må reise dit man er fra, og personlig hente den. Ny busstur, denne gang til Oruro. Alt i orden? Nei. Kopiene dine er for gamle, vi kan ikke godta kopier som er mer enn ett år gamle. Dette er bare et lite utvalg av hele historien, og for å være helt ærlig har jeg ikke sjanse til å huske alt i sin helhet, jeg husker bare at det var mye. Veldig mye.
Det som imidlertid frustrerer meg nå om dagen, og som gjør at jeg kontinuerlig går og mentalt rister på hodet og himler med øynene, er nyheten om at presidentkandidat Manfred Reyes Villa, har utpekt Leopoldo Fernández til sin partner og potensielle visepresident. I utgangspunktet en fin kombinasjon, begge er maktgale høyrefolk med brokete fortid, haken er bare at Fernández sitter i fengsel. Han har tilbrakt det siste året i San Pedro-fengselet i La Paz, mistenkt for å være hjernen bak massakren på 15 bønder i El Porvenir, Pando, i september i fjor. Her om dagen annonserte Reyes Villa at radarparet kommer til å kjøre valgkampanje fra fengselsporten, og at nåværende president Evo Morales' uttalelser om at han ikke synes noe om at fengslet blir brukt som kampanjehus, kun viser at han er autoritær og prøver å begrense friheten til sine politiske motstandere.
I første omgang er det vanvittig at en person mistenkt for drap, stiller til valg. Enda verre er det at en annen person, i dette tilfellet Reyes Villa, velger å sette sin fulle og hele tillit til denne personen. Verst er det at disse to faktisk anser det for å være forsøket verdt å stille til valg. Det sier ganske mye om det bolivianske samfunnet og hva man gjennom de siste 30 årene har blitt vant til, og det er ikke særlig pent.
Jeg trekker pusten, teller til ti, skjærer tenner, teller til ti på et annet språk og ender likevel opp med store hårtuster mellom fingrene.
Ana Rubena begynte å studere på et privat institutt, fordi de lovte henne at etter tre år ville hun kunne bygge på med to år på universitetet, og slik få sin licenciatura. De lovte henne også at dersom hun flyttet fra La Paz, der hun bodde, til Santa Cruz, ville hun kunne avslutte de tre årene der. Midtveis i utdannelsen flyttet hun til Santa Cruz, der det viste seg at de slett ikke hadde de samme kursene. Men de skulle starte neste semester! Eller ikke. Nærmere tre år gikk det før hun fikk gjort seg ferdig. Neste trinn, inn på universitetet. Første problem: i La Paz ville de ikke godkjenne utdannelsen fra Santa Cruz. Ordne dette. Neste problem: Instituttet hadde brukt en eksamensform som man for fem år siden sluttet å bruke. Ordne dette. Neste problem: Instituttet hadde aldri hatt tillatelse til å undervise det de underviste i. Til slutt ble ting ordnet, og hun fullførte de to siste årene på universitetet. Og for hver gang noe skar seg, var det å fysisk reise til La Paz for å levere inn de nye papirene. Ikke sende i post, ikke ringe, ingen elektroniske skjemaer. Ta med papirer, reise 18 timer med buss, gå inn på kontoret, levere fra seg papirer. Når man til slutt skulle tro at alt var i orden, og alt skulle godkjennes for å ta den siste, avsluttende eksamen, var problemet plutselig at hun ikke hadde rett type fødselsattest. De har nemlig nye nå. Og kan man bestille det på nett? Nei. Man må reise dit man er fra, og personlig hente den. Ny busstur, denne gang til Oruro. Alt i orden? Nei. Kopiene dine er for gamle, vi kan ikke godta kopier som er mer enn ett år gamle. Dette er bare et lite utvalg av hele historien, og for å være helt ærlig har jeg ikke sjanse til å huske alt i sin helhet, jeg husker bare at det var mye. Veldig mye.
Det som imidlertid frustrerer meg nå om dagen, og som gjør at jeg kontinuerlig går og mentalt rister på hodet og himler med øynene, er nyheten om at presidentkandidat Manfred Reyes Villa, har utpekt Leopoldo Fernández til sin partner og potensielle visepresident. I utgangspunktet en fin kombinasjon, begge er maktgale høyrefolk med brokete fortid, haken er bare at Fernández sitter i fengsel. Han har tilbrakt det siste året i San Pedro-fengselet i La Paz, mistenkt for å være hjernen bak massakren på 15 bønder i El Porvenir, Pando, i september i fjor. Her om dagen annonserte Reyes Villa at radarparet kommer til å kjøre valgkampanje fra fengselsporten, og at nåværende president Evo Morales' uttalelser om at han ikke synes noe om at fengslet blir brukt som kampanjehus, kun viser at han er autoritær og prøver å begrense friheten til sine politiske motstandere.
I første omgang er det vanvittig at en person mistenkt for drap, stiller til valg. Enda verre er det at en annen person, i dette tilfellet Reyes Villa, velger å sette sin fulle og hele tillit til denne personen. Verst er det at disse to faktisk anser det for å være forsøket verdt å stille til valg. Det sier ganske mye om det bolivianske samfunnet og hva man gjennom de siste 30 årene har blitt vant til, og det er ikke særlig pent.
Jeg trekker pusten, teller til ti, skjærer tenner, teller til ti på et annet språk og ender likevel opp med store hårtuster mellom fingrene.
søndag 27. september 2009
Bønder på bytur
Uke 39 har uten tvil vært en av de hyggeligste siden brigaden begynte. Forrige uke ble som nevnt avsluttet med beskjeden om at radio-Eduardo hadde reist til Brazil, så alt lå til rette for uregelmessigheter og gledelige overraskelser på løpende bånd.
På mandag kom medbrigadister Åsta og Eilif inn til byen fra sine hjem to landsbyer i Chiquitania, eller huttaheita, om du vil, og vi fikk høre historier om innendørshøner, menonitter, varme kilder, ekte storfamilier og verdens største hodelus. Et par dager senere kom de tilbake igjen,
etter å ha vært på tur med Colectivo Rebeldía,
feministorganisasjoen de jobber i, som driver mye
opplysningsarbeid på landsbygda, spesielt i forhold til HIV/AIDS-problematikk.
forskjellige japanske restauranter i lomma var vi klare for ekspedisjon. Taxisjåføren virket en smule oppgitt over at vi ikke kunne vise veien bedre, men vi fant til slutt fram til den første restauranten. Stengt. Auda.
Vi lot oss imidlertid ikke stoppe, og satte kursen for andrevalget. Det vi ikke hadde tatt med i beregningen var at torsdag var såkalt "feriado", eller høytidsdag, på grunn av årsdagen til Santa Cruz fylke, og japanerne er tydeligvis nøye på fridagene. Etter å ha kjørt runden rundt hele byen viste det seg at alle gode ER tre, og vi satte oss forholdsvis fornøyde ned på restauranten med det
umiskjennelig japanske navnet "Ken". Maten gikk kanskje ikke inn i historien som en stor kulinarisk opplevelse, men saken var varm, og stemningen var på topp
Noe bolivianerne har skjønt, er at det ikke er noen vits i å ha fri på torsdag, for så å gå på jobb på
fredag. Dagen etter var dermed også fri, og vi benyttet sjansen til å tusle rundt i byen, og da vi kom tilbake til huset til José, vår fantastiske koordinator, hadde jaggu Håvard og Hanna tatt turen ned fra Vallegrande for å få en helg med byliv og kos. På én eneste lørdag greide vi å presse inn blant annet tre frisørtimer, ett kinobesøk, utallige taxiturer, to besøk på skjønnhetssalong (der Håvard fikk 10 poeng for "openmindedness"og guts til å prøve de rareste ting), og, etter mye om og men, én mexicansk restaurant.
Erika Paola og Eilif. Skeptiske.
Det kan av og til være en utfordring å gå ut for å spise, og jeg tror kanskje at jeg aldri kommer til å skjønne dette med åpningstidene. Konseptet er "almuerzo", et slags middagsmåltid midt på dagen, da alle har to eller tre timer pause for å dra hjem eller ut og spise. Så, hvis alle skal ha pause, hva skjer da med restaurantene? Svaret er at det ikke finnes noe godt svar. Kommer vi i almuerzoen, er det stengt på grunn av almuerzo. Kommer vi etter almuerzoen, er det stengt fordi det ikke er almuerzo lenger. Forstå det den som kan. Men, bak skyene er det alltid en blå taco, og maten var faktisk veldig god.
Ukens filmanbefaling er forøvrig Pixars "Up". Nydelig.
Åsta er ikke helt sikker på om hun har
så lyst å forlate bylivets komfort, og
søker trøst i Hannas fang.
På mandag kom medbrigadister Åsta og Eilif inn til byen fra sine hjem to landsbyer i Chiquitania, eller huttaheita, om du vil, og vi fikk høre historier om innendørshøner, menonitter, varme kilder, ekte storfamilier og verdens største hodelus. Et par dager senere kom de tilbake igjen,
etter å ha vært på tur med Colectivo Rebeldía,
feministorganisasjoen de jobber i, som driver mye
opplysningsarbeid på landsbygda, spesielt i forhold til HIV/AIDS-problematikk.
Åsta og meg, mette og fornøyde.
Torsdag kveld var vi bestemt på å oppfylle Eilifs ønske om sushi, og med adressene til fire 
forskjellige japanske restauranter i lomma var vi klare for ekspedisjon. Taxisjåføren virket en smule oppgitt over at vi ikke kunne vise veien bedre, men vi fant til slutt fram til den første restauranten. Stengt. Auda.Vi lot oss imidlertid ikke stoppe, og satte kursen for andrevalget. Det vi ikke hadde tatt med i beregningen var at torsdag var såkalt "feriado", eller høytidsdag, på grunn av årsdagen til Santa Cruz fylke, og japanerne er tydeligvis nøye på fridagene. Etter å ha kjørt runden rundt hele byen viste det seg at alle gode ER tre, og vi satte oss forholdsvis fornøyde ned på restauranten med det
umiskjennelig japanske navnet "Ken". Maten gikk kanskje ikke inn i historien som en stor kulinarisk opplevelse, men saken var varm, og stemningen var på topp
Noe bolivianerne har skjønt, er at det ikke er noen vits i å ha fri på torsdag, for så å gå på jobb på
fredag. Dagen etter var dermed også fri, og vi benyttet sjansen til å tusle rundt i byen, og da vi kom tilbake til huset til José, vår fantastiske koordinator, hadde jaggu Håvard og Hanna tatt turen ned fra Vallegrande for å få en helg med byliv og kos. På én eneste lørdag greide vi å presse inn blant annet tre frisørtimer, ett kinobesøk, utallige taxiturer, to besøk på skjønnhetssalong (der Håvard fikk 10 poeng for "openmindedness"og guts til å prøve de rareste ting), og, etter mye om og men, én mexicansk restaurant.Erika Paola og Eilif. Skeptiske.
Det kan av og til være en utfordring å gå ut for å spise, og jeg tror kanskje at jeg aldri kommer til å skjønne dette med åpningstidene. Konseptet er "almuerzo", et slags middagsmåltid midt på dagen, da alle har to eller tre timer pause for å dra hjem eller ut og spise. Så, hvis alle skal ha pause, hva skjer da med restaurantene? Svaret er at det ikke finnes noe godt svar. Kommer vi i almuerzoen, er det stengt på grunn av almuerzo. Kommer vi etter almuerzoen, er det stengt fordi det ikke er almuerzo lenger. Forstå det den som kan. Men, bak skyene er det alltid en blå taco, og maten var faktisk veldig god.Ukens filmanbefaling er forøvrig Pixars "Up". Nydelig.
Åsta er ikke helt sikker på om hun har
så lyst å forlate bylivets komfort, og
søker trøst i Hannas fang.
mandag 21. september 2009
10 ting du ikke visste om kosthold
Ernæring. Et skikkelig hot buzzword i dagens Norge. Selv om kostholdet vårt i større og større grad baserer seg på halvfabrikata og ferdigmat, finnes også det en utvikling i retning av økt bevissthet når det gjelder kosthold. Matintoleranse, økologiske tomater, vegetarianisme og lavkarbo er konsepter de fleste er kjent med. Jovisst drikkes det mye brus, og kanskje er vi ikke like flinke til håndheve lørdagsgodt-policyen. Kanskje er Grandiosa den norske nasjonalretten, men rett skal være rett; etter en måned i Bolivia innser jeg mer og mer hvor mye vi faktisk har å gå på hvis vi kjører en sammenligning mellom de to landene. Her er det for eksempel helt utenkelig å drikke kaffe eller te uten sukker. Og vi snakker sukker. I mengder. Fire skjeer minimum. Så, for å gi et lite inntrykk av hva slags tanker man har rundt kosthold her til lands, har jeg lagd en liten liste over ting bolivianerne har lært meg siden jeg kom.
1. Du legger ikke på deg av sukker.
Dette ble jeg fortalt da jeg under en dugnad tok meg en kopp kaffe, og skvatt litt til over hvor søt den var, og bemerket det.
2. Kneip = grovbrød.
Det spises ikke mye brød som ikke er loff eller fine rundstykker, og det "grove" som er å få kjøpt, er jaggu ikke noe å skrive hjem om.
3. Ris er en grønnsak.
Jepp, true story.
4. Sukker er bra for hjernen.
Viktig kunnskap som ble videreformidlet til meg av medbrigadist Hanna.
5. Hvis man har høyt kolesterol, er det viktig å begynne på en diett bestående av mye frukt og grønnsaker. Men man kan jo såklart ikke leve sånn resten av livet.
I radioen der jeg jobber, kommer det hver torsdag leger innom for å gi tips til lytterne. Dette var ett av dem.
6. Man kan godt holde et 10 minutters foredrag om do's and dont's i forhold til diabetes, uten å noen gang bruke ordet "sukker".
Jeg, derimot, bruker det over en lav sko. Dere har kanskje merket det.
7. Det er uproblematisk å gi barn cola på tåteflaske.
Jeg tror bolivianske tannleger har det ganske travelt.
8. Hvis det ikke kan frityrstekes, er det ikke mat.
Løkringer er én ting, men å behandle brokkoli på samme måte, er å dra det litt langt, spør du meg.
9. Det beste botemiddelet for dårlig mage, er hvit mat.
Ja, selvfølgelig er det fargen på maten som bestemmer hvilke egenskaper den har og hva den duger til.
10. To typer kjøtt er bedre enn bare én type kjøtt.
Kylling og svin passer godt sammen, og skinkebiter i risen må man ha.
Vin selges. Alle smaker.
Ellers er det i dag nøyaktig én måned siden jeg kom til Santa Cruz, og det er litt sprøtt. Noen dager er går tiden veldig fort, og andre dager er jeg sikker på at jeg må ha vært her mye lengre enn jeg faktisk har. Sist fredag tok jeg turen til Vallegrande, der Hanna og Håvard, to av mine medbrigadister bor og jobber. Det var en seks timer lang kjøretur langs noe som ikke alltid uten forbehold kunne kalles en vei, og etter bare én punkterin
g kom vi fram. Jeg reiste med Consuelo, Isabel og Maria, tre damer fra en feministorganisasjon her i Santa Cruz, som skulle opp for å organisere i forhold til Encuentro Social Alternativo, et stort sosialt forum som brigaden skal delta på i begynnelsen av oktober. Det viste seg ganske fort at de tingene de reiste opp for å gjøre, var ting folkene på rådhuset i Vallegrande allerede hadde planer om å ordne, og Hanna ble forholdsvis oppgitt da hun spurte damene om de hadde koordinert med den og den personen på det og det kontoret, og de ikke engang visste hvem det var.
Det beste som skjedde på hele turen, var nok at Maria, på bussterminalen i Santa Cruz, så noen papegøyeunger til salgs, og konkluderte med at de levde under så dårlige forhold at hun ikke hadde noe annet valg
enn å kjøpe en, putte den i en termosveske for suppekopper, ta den med i bilen og med jevne mellomrom mate den med banan fra sin egen munn. Ellers var besøket preget av dobbeltarbeid, forsentkomminger, utsatte møter og mangel på kommunikasjon og planlegging, men folk ser ut til å ha klokketro på at arrangementet kommer til å bli en suksess uansett, så da får vi vel bare tro på dem. At man venter 3000 besøkende til en liten by med 17000 innbyggere og 12 kafeer, er ikke noe å ta på vei for. At det bare finnes 400 ledige senger, og hele to offentlige toaletter, legger heller ingen demper på entusiasmen. Vi hadde forøvrig hørt rykter om at kommunen var i besittelse av én flyttbar do, og da vi kikket inn i bakgården til rådhuset fikk vi det jaggu bekreftet.
Hanna og meg i Vallegrande.
1. Du legger ikke på deg av sukker.
Dette ble jeg fortalt da jeg under en dugnad tok meg en kopp kaffe, og skvatt litt til over hvor søt den var, og bemerket det.
2. Kneip = grovbrød.
Det spises ikke mye brød som ikke er loff eller fine rundstykker, og det "grove" som er å få kjøpt, er jaggu ikke noe å skrive hjem om.
3. Ris er en grønnsak.
Jepp, true story.
4. Sukker er bra for hjernen.
Viktig kunnskap som ble videreformidlet til meg av medbrigadist Hanna.
5. Hvis man har høyt kolesterol, er det viktig å begynne på en diett bestående av mye frukt og grønnsaker. Men man kan jo såklart ikke leve sånn resten av livet.
I radioen der jeg jobber, kommer det hver torsdag leger innom for å gi tips til lytterne. Dette var ett av dem.
6. Man kan godt holde et 10 minutters foredrag om do's and dont's i forhold til diabetes, uten å noen gang bruke ordet "sukker".
Jeg, derimot, bruker det over en lav sko. Dere har kanskje merket det.
7. Det er uproblematisk å gi barn cola på tåteflaske.
Jeg tror bolivianske tannleger har det ganske travelt.
8. Hvis det ikke kan frityrstekes, er det ikke mat.
Løkringer er én ting, men å behandle brokkoli på samme måte, er å dra det litt langt, spør du meg.
9. Det beste botemiddelet for dårlig mage, er hvit mat.
Ja, selvfølgelig er det fargen på maten som bestemmer hvilke egenskaper den har og hva den duger til.
10. To typer kjøtt er bedre enn bare én type kjøtt.
Kylling og svin passer godt sammen, og skinkebiter i risen må man ha.
Vin selges. Alle smaker.
g kom vi fram. Jeg reiste med Consuelo, Isabel og Maria, tre damer fra en feministorganisasjon her i Santa Cruz, som skulle opp for å organisere i forhold til Encuentro Social Alternativo, et stort sosialt forum som brigaden skal delta på i begynnelsen av oktober. Det viste seg ganske fort at de tingene de reiste opp for å gjøre, var ting folkene på rådhuset i Vallegrande allerede hadde planer om å ordne, og Hanna ble forholdsvis oppgitt da hun spurte damene om de hadde koordinert med den og den personen på det og det kontoret, og de ikke engang visste hvem det var.
Det beste som skjedde på hele turen, var nok at Maria, på bussterminalen i Santa Cruz, så noen papegøyeunger til salgs, og konkluderte med at de levde under så dårlige forhold at hun ikke hadde noe annet valg
enn å kjøpe en, putte den i en termosveske for suppekopper, ta den med i bilen og med jevne mellomrom mate den med banan fra sin egen munn. Ellers var besøket preget av dobbeltarbeid, forsentkomminger, utsatte møter og mangel på kommunikasjon og planlegging, men folk ser ut til å ha klokketro på at arrangementet kommer til å bli en suksess uansett, så da får vi vel bare tro på dem. At man venter 3000 besøkende til en liten by med 17000 innbyggere og 12 kafeer, er ikke noe å ta på vei for. At det bare finnes 400 ledige senger, og hele to offentlige toaletter, legger heller ingen demper på entusiasmen. Vi hadde forøvrig hørt rykter om at kommunen var i besittelse av én flyttbar do, og da vi kikket inn i bakgården til rådhuset fikk vi det jaggu bekreftet.
Min sjef i radioen har forøvrig dratt til Brazil. Jeg aner ikke når han kommer tilbake. Alt er med andre ord helt som det pleier å være.
Hanna og meg i Vallegrande.
mandag 14. september 2009
Det vanskelige andre innlegget
Det er varmt. Igjen. Kroppen min er misfornøyd, og sier at jeg må flytte til et sted der kvikksølvet er mer bedagelig anlagt og ikke spretter opp og ned på graderstokken etter det som virker å være dets eget forgodtbefinnende.
Det fine med varmen er dette. Bolivia har ikke hav, men lagune duger også.
Det lille huset med de tynne veggene.
Det aller kjipeste med kulden er dog at man ikke orker å dusje. Ekkelt, men sant. Man sover med ullstrømpebuksa på, for å slippe å gå gjennom de lange, pinefulle minuttene det tar å få av seg pysjen og på seg klærne om morgenen, og det er ikke snakk om å tra
ske de 30 metrene til dusjen i bare håndkle, for deretter å bale med rim på leggene, istapper i håret og det som verre er. Fredag begynte heldigvis varmen så smått å komme tilbake, og i går våknet jeg med tett nese og sår hals, og skjønte umiddelbart at temperaturen igjen hadde tatt et stort hopp, denne gangen oppover. Så, jeg snufser og snufser, og håper det går over før været skifter neste gang.
Det blå ullteppet som kanskje reddet livet mitt.
Ellers går livet sin uvante gang. I dag dro jeg og båndopptakeren min på tur inn til sentrum for å lage Fem på gata-reportasje til Ny Tid. Det er tidvis utfordrende å få folk til å snakke. Mange er skeptiske og vil ikke si noe før man forteller dem at man repr
esenterer utenlandske og ikke lokale media, og Ny Tids preferanse om flertall av kvinner er sørgelig vanskelig å oppfylle. De fleste jeg spurte tok på seg en litt fnisete mine og sa at nei, det hadde de ingen peiling på eller mening om. Og det er synd, for dette landet er fullt av sterke damer som tradisjonelt sett sjeldent har sluppet til i politikken, og ofte blir nedprioritert når det gjelder utdanning og opplysning.
Plaza 24 de Septiembre i downtown Santa Cruz.
Ganske fint.
Til slutt, hurra for gjenvalgt rødgrønn regjering!
Det fine med varmen er dette. Bolivia har ikke hav, men lagune duger også. I forrige uke hadde vi tre-fire dager med kulde. Den første dagen var fantastisk. Jeg tok på meg strømpebukser og ordentlige sko, slapp å dusje midt på dagen og sparket ikke av meg lakenet om natta. Dag nummer to var det på med superundertøyet, og det begynte å ane meg at dette gikk litt for fort gale veien. Temperaturen var sannsynligvis aldri under 10 grader, men det er noe med denne kulden man aldri kan unnslippe, som er utrolig slitsomt. Isolasjon, oppvarming og skikkelig dyne (sukk) er ikke noe man opererer med her til lands, med det til følge at er det
kaldt ute, så er det kaldt inne også. Andre natta våknet jeg av at jeg frøs, og måtte kle på meg dobbelt sett ullundertøy, og prøvde desperat å supplere med en sarong over det tynne lakenet jeg hadde blitt tildelt. Det fungerte heller dårlig. Dagen etter fikk jeg heldigvis hentet meg et par tepper, og de siste to nettene med kulde var ikke fullt så uutholdelige.
kaldt ute, så er det kaldt inne også. Andre natta våknet jeg av at jeg frøs, og måtte kle på meg dobbelt sett ullundertøy, og prøvde desperat å supplere med en sarong over det tynne lakenet jeg hadde blitt tildelt. Det fungerte heller dårlig. Dagen etter fikk jeg heldigvis hentet meg et par tepper, og de siste to nettene med kulde var ikke fullt så uutholdelige.Det lille huset med de tynne veggene.
Det aller kjipeste med kulden er dog at man ikke orker å dusje. Ekkelt, men sant. Man sover med ullstrømpebuksa på, for å slippe å gå gjennom de lange, pinefulle minuttene det tar å få av seg pysjen og på seg klærne om morgenen, og det er ikke snakk om å tra
ske de 30 metrene til dusjen i bare håndkle, for deretter å bale med rim på leggene, istapper i håret og det som verre er. Fredag begynte heldigvis varmen så smått å komme tilbake, og i går våknet jeg med tett nese og sår hals, og skjønte umiddelbart at temperaturen igjen hadde tatt et stort hopp, denne gangen oppover. Så, jeg snufser og snufser, og håper det går over før været skifter neste gang.Det blå ullteppet som kanskje reddet livet mitt.
Til høyre, Daniels seng.
Ellers går livet sin uvante gang. I dag dro jeg og båndopptakeren min på tur inn til sentrum for å lage Fem på gata-reportasje til Ny Tid. Det er tidvis utfordrende å få folk til å snakke. Mange er skeptiske og vil ikke si noe før man forteller dem at man repr
esenterer utenlandske og ikke lokale media, og Ny Tids preferanse om flertall av kvinner er sørgelig vanskelig å oppfylle. De fleste jeg spurte tok på seg en litt fnisete mine og sa at nei, det hadde de ingen peiling på eller mening om. Og det er synd, for dette landet er fullt av sterke damer som tradisjonelt sett sjeldent har sluppet til i politikken, og ofte blir nedprioritert når det gjelder utdanning og opplysning.Plaza 24 de Septiembre i downtown Santa Cruz.
Ganske fint.
Til slutt, hurra for gjenvalgt rødgrønn regjering!
lørdag 12. september 2009
En bloggjomfrus debut
Så. Etter mye om og men setter jeg meg ned for å skrive det aller første innlegget i min aller første blogg. Jeg har en mistanke om at jeg ikke egentlig er en blogger, men om det finnes et passende tidspunkt for å teste det ut, så er det vel strengt tatt nå.
Jeg er i Bolivia. Nærmere bestemt Santa Cruz. Jeg er på solidaritetsbrigade sammen med ni andre nydelige mennesker, og jeg skal iløpet av de neste fire-fem månedene prøve å lære noe jeg ikke kunne fra før. Det er altså mye å ta av. I utgangspunktet skal jeg jobbe i Radio Integración, en bitteliten radiostasjon i slumstrøket Plan 3000 her i Santa Cruz. Media her til lands er stortsett privateid, og dermed høyrevridd så det suser etter, og det er ikke lett å finne alternative nyhetskilder, eller bli hørt dersom man befinner seg på venstresiden i politikken.
I Radio Integración er det alltid "open mic", og med endel politisk kritikk, en slump folkeopplysning og en masse oppvigleri, kan det bli rett så interessant. Da jeg fikk vite at jeg skulle jobbe i radio tenkte jeg at jeg i hvert fall skulle være i et miljø der folk måtte komme i tide og følge tidsplaner. Dengang ei. At programmet begynner klokken ti, betyr på ingen måte at man ikke kan spille musikk fram til halv elleve, når programlederen kommer slentrende, og atpåtil må ordne noen ting og snakke med noen folk før han endelig kan gå på lufta. At programlederen reiser avgårde til La Paz og blir borte en hel uke uten at noen helt vet hvor han er eller når han har tenkt å komme tilbake, er også fullstendig uproblematisk.
Jeg bor i en vertsfamilie i en litt shady del av byen. Hvis jeg kommer hjem sent om kvelden, skjer det rett som det er at taxisjåføren krever å se på at jeg låser meg inn, fordi "acá asaltan". Her blir du ranet. Høye murer med glasskår og piggtråd, store porter og hengelås er standarden i hele byen. Familien min består av Ana Rubena og Gerardo, hvis soverom også fungerer som TV-stue, og kjøkken når det er dårlig vær. Innenfor deres rom er soverommet til barna Belén og Manuel, på 7 og 3 år, adskilt med en murvegg som ikke egentlig har noen dør, bare en åpenbar mangel på murstein i form av et rektangel på høykant. Utenfor er det et lite baderom med elektrisk dusj, og under tak er "vaskeriet", to store vasker med kaldt vann, der man vasker opp, vasker hendene og vasker klær. Gasskomfyren står rett ved siden av, og vi spiser stortsett ute. Ved porten står det et lite hus med panelvegger og blikktak. Det var tidligere et kontor, men fungerer nå som soverom for meg og min nye spanske storebror Daniel.
Den enkle standarden var det egentlig overraskende lett å venne seg til. Det verste er å ikke ha internett hjemme. Det er når jeg ikke har anledning til å kommunisere med hvem det skal være til enhver tid at jeg merker hvor avhengig jeg er av nettopp det, og hvor isolert jeg kan føle meg, spesielt de dagene som er litt kjipe. Og de har det med å være litt flere enn vanlig sånn i begynnelsen av noe helt nytt. Heldigvis er huset til koordinator José bare en 10 minutters busstur unna. Der finnes det trådløst internett, og døra er alltid åpen. Det vil si, døra er selvfølgelig alltid låst og det er umulig å klatre over muren uten å ta massiv skade av det, men det går alltid an å ringe på.
Sånn er dét.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
